tirsdag, januar 31

 

Vanlig navn

Æ har gjort en litt overraskende oppdagelse. Navnet mitt er ikke sjeldent, det er direkte vanlig.
Ifølge Statistisk sentralbyrå, en sannsynlig pålitelig kilde, er det er i øyeblikket 7611 kvinner i Norge som har Marte som første fornavn, og et anna navn i tillegg (f.eks. Inga). Vi er 6195 kvinner som har Marte som eneste fornavn. Fem av oss har Marte som første fornavn, og Bjørklund som etternavn. Og enten er det bare meg, eller to eller tre, som har Marte som eneste fornavn, og Bjørklund som etternavn. Interessant. Jeg har alltid syntes navnet mitt var en ganske ensom greie å bære på, men det er altså tusener av oss. Selv er jeg blant de eldste. Da Marte-navnet kom som et stjerneskudd på 70-tallet, hadde nesten ikke en eneste sjel hett noe sånt siden rundt 1880. Marte var et så ultra-hipt jentenavn i Gryllefjord i Torsken kommune på Senja høsten 1975, at folk spurte ho mamma rett ut om ho TORTE å kalle ungen for nåkka så......UVANLIG. (På tross av at det var minst to gutter i Gryllefjord som het Bing til fornavn på denne tida. Jeg tror de gikk i samme klasse på skolen også. I dag er det seks mennesker i hele landet som bærer fornavnet Bing.) Etter noen få år var det ikke lenger tabu å kalle ungene sine for Marte. På 1980- og 90-tallet ble navnet stadig hottere. Nå er Marte-navnet på nedtur igjen, men sånn er det jo med alle trender.

søndag, januar 29

 

På jernbanestasjonen


Jeg var på jernbanestasjonen i går. Jeg satt på en benk og drakk kaffe og venta på min kjære Sivelin som kom med Oslo-toget klokka åtte minutter på tre. En eldre herre kom spaserende. Han satte seg ved siden av meg på benken, og lurte på hvor jeg skulle. Jeg sa som sant var, at jeg ikke skulle reise noe sted, men at jeg derimot venta på ei god venninne som kom med toget. Min nye venn skulle heller ikke med toget. Han likte å sitte der på jernbanestasjonen og se på folk. Føle på den hektiske stemninga. Kjenne toglukta. Prate litt. Omtrent som meg sjøl. I løpet av de neste minuttene fikk jeg en god del informasjon om den eldre herremannen. Han var fra Bergen, men hadde en noe avslepa dialekt. Inspirert av språket de fører i Romsdal, antar jeg. Ikke helt lett å slå fast, siden han stamma en god del. Under krigen befant han seg på fire bondegårder i Romsdal, området der hans far vokste opp. Det var mye bedre å være der enn i Bergen i akkurat denne perioden. Det er vakkert i Romsdal. Denne siste jula reiste mannen til Bodø med Hurtigruta - for great mountain and fjord experiences - for så å ta toget sørover igjen. - Reiste du alene? Spurte jeg. - Det var ganske mange andre på den båten, svarte mannen og lo godt. Da lo jeg også. - Det var ikke nok mat på Hurtigruta, sa han. - Neivel? Sa jeg. - Hadde de ikke nok mat? Og så lo han igjen, for han tulla jo bare med meg. På julaften var det fem forskjellige hovedretter til middag. De jobber hardt, de ansatte på Hurtigruta. Men det er noen passasjerer som forventer å bli servert umiddelbart, uten å tenke på at det er mange som skal ha mat. Vi er enige om at denne folkegruppa bør skjerpe seg. Maten på skipet er direkte deilig. Men det visste jeg fra før. Den eldre herremannen har vært både i Wales og i Tromsø og på ei heil rekke andre steder de siste årene. Han er spesielt glad i katedraler (han har naturligvis sett Ishavskatedralen fra innsiden), og når han selv ikke skal noe sted, liker han å være på jernbanestasjonen. Det er et fint sted å sitte og drømme seg litt vekk.

lørdag, januar 28

 

Ønskereprise



Da sex-sjokket fra høsten 1994 er for komisk til å glemmes, kjører jeg en ønskereprise for de av mine lesere som ikke har sett den fabelaktige medieomtalen som ble meg til gode da jeg kjørte opp. Biltilsynet-dama ga meg et spørreskjema som jeg, i lykkerus, villig besvarte. De ville finne ut om det er en sammenheng mellom folk som tar sjanser i trafikken og ellers i livet. Derfor måtte vi svare på f.eks. om vi hadde vært på fest der noen var fulle, om vi hadde satt utfor en bratt bakke på ski og hvor mange tilfeldige sex-partnere vi hadde hatt.
Den dagen jeg var den store nyhetssaken i Midt-Troms, ringte en journalist fra P4 og vekka meg tidlig om morran, og intervjua meg på direkten. Han prøvde å få meg til å svare på hvor mange tilfeldige sex-partnere jeg hadde hatt, og ville tydeligvis ta meg på senga. Men jeg klarte å vri meg unna de ubehagelige spørsmålene. Seinere på dagen ringte NRK Troms, men de var ikke like onde. Til gjengjeld sendte de intervjuet hver time hele dagen.
Jeg har kommet over den verste skammen, men jeg kan forsikre dere om at dette var ufattelig flaut i flere år. Det er ikke så mange av Salangens innbyggere som får en hel side i landets største avis, og denslags legges merke til. Jeg kan forøvrig opplyse om at mens Polarprinsessas sex-sjokk fylte side 13 i Verdens Gang den aktuelle dagen, pryda Prinsesse Diana (som fortsatt var i live) side 12.

(PS: Det er ikke sant at jeg fikk sjokk. Jeg var heller ikke sint eller spesielt krenka, og jeg angra ikke bittert. Jeg var utrolig lykkelig for å ha bestått oppkjøringa. Saken havna i mediene fordi jeg jobba i TF og fortalte min journalistkollega om de rare spørsmålene mens vi spiste lunsj. Vi pleide å spise noe som het Trippel, fra det lokale gatekjøkkenet der jeg jobba før jeg begynte i avisen. Det var 70-grams burger, liten chips og brus for 49 kroner. En dyr vane, siden jeg tjente 3000 kr i måneden på denne tida, og hadde bil med lekk bensintank. Min kollega "tente på saken" som det heter på journalistspråket, og dere ser hvordan det kan gå når journalister får tenning.)

 

Fint bilde


I dag har jeg gjennomført et overskuddsprosjekt: Ramme inn et bilde som jeg er så glad i. Altså, gå ut og finne ei ramme som ikke koster tusen millioner kroner, kjøpe den og bære den hjem.

Bildet heter "Bære Vatn" og er laga av en kunstner som heter Alvin Jensvold.
Under bildet står det: "Vær tilfreds! Dere har alt å leve av, alt å leve for, alt å tro på, dere fødes og frembringer, dere er de nødvendige på jorden. " (Markens Grøde, 1917).

fredag, januar 27

 

Mystisk MMS


For få minutt siden tikka denne mystiske MMS inn på telefonen min. Fra vår gode venninne Lynet. I øyeblikket befinn ho sæ i hovedstaden, i forbindelse med Spellemannprisen. Ho kan fortelle at denne plakaten no heng over hele Oslo, blant anna på Mono.

Vel, vel. Det æ veit er at ho Linn har en anonym, noe tvilsom (av førstnevnte grunn) bekjent, som ho såvidt ho veit bare har møtt på internett, som kaller seg Kanon River. Ting kan tyde på at vedkommende har havna i et uføre. Nevnte kanon hevda nylig at han var kidnappa av en gjeng blinde, svenske fribrytere.

Ho Linn opplyse videre om at "vi" (kanskje ho og Uroen, som også opphold sæ i Oslo, av samme grunn som ho Linn) har oppretta mailadressen desperatelyseekingkanonen@hotmail.com. Informasjonen e herved videreformidla. No veit du kor du skal ta kontakt dersom du skulle sitte med en brikke i puslespillet.

Mitt eneste spor er dette. Kan det være snakk om tilfeldigheter?

 

Utruli upraktisk pris

Æ føle et behov for å gi mine trofaste lesera, som måtte få bruk for den, følgende informasjon: Det koste ikkje 50 krone på Sentralbadet lenger. No har æ forresten bodd så lenge i Bergen at æ har slutta å forveksle ordet "Sentralbadet" med ordet "Polarbadet". Det gjorde æ veldig, veldig lenge.

Uansett: Det har blitt mye å tenke på.. I tillegg til badedrakt, handduk, svømmebrilla, toalettsaker og ekstra undertøy. Og en tikroning til skapet.

For et par daga siden utspant følgende dialog sæ:
Dama i skranken: Femtién.
Æ (Med femtilappen i handa): FemtiÉN??
Dama (med uvanlig kort lunte): JA!!!! FEM-TI-ÉN!!!
Æ: Okei......... (Skjønte raskt at æ ikkje e den første som har stilt mæ undranes til denne forsiktige, UTRULI upraktiske prisøkninga, og at vedkommende billettdame sannsynligvis ikkje hadde bestemt dette, leite leite etter et kronestykke.)

No veit dokker det. Hold énkroningen klar. Eller ta med VISA-kort, naturligvis.

tirsdag, januar 24

 

Iiiiiiiiiiiiiik!

Ho Di fra Australia male abstrakte blomster med puppan sine ... Maleria som dette. Forslag til fleire alternative bruksområda for en pupp?

 

Jeg klippa neglene hennes

Etter et intenst påtrykk fra flere av mine faste lesere, skal jeg berette om da jeg klippa neglene på kona til intervjuobjektet mitt. Jeg befant meg altså i stua til et eldre ektepar. Fordi mannen skulle fortelle en historie til Troms Folkeblads utsendte medarbeider, altså meg.
Jeg husker ikke hva saken handa om. Jeg husker bare hva kona hans hadde på hjertet. Ho satt i en stol halvveis med ryggen til, og da ho oppdaga meg ropte ho: - Kan du klippe neglene mine?
Mannen hennes ble utrolig flau og prøvde kjempefort og hektisk å få den eldre kvinna til å forstå at den unge dama med blokka ikke var ansatt i helsevesenet. - Hæ??
Jeg skjønner at ho ble forvirra. Jeg så jo ikke akkurat ut som noen journalist. Ikke flass på skuldrene og ingen skinnvest. Dessuten hadde ho nedsatt hørsel. Og en slags leddsykdom, så ho ikkje kunne åpne handa, men satt og klemte på en klut.
Jeg reiste meg og sa at selvfølgelig skal jeg klippe neglene dine, og så gjorde jeg det, på alle ti, og så ferdig med det og tilbake til intervjuet med en tydelig letta ektemann.
Det jeg synes er det rareste med denne historien, er reaksjonen da jeg fortalte hva som hadde skjedd til ei venninne som jobba på et sykehjem. Ho syntes det var EKKELT å klippe andres negler, ÆSJ sa ho. KA? Sa jeg, tørker ikke du romper og alt mulig? Jojo, sa ho, det er jo heilt OK, men NEGLA! FISJ. Sa ho.

 

Systematisk faenskap

"Journalister hallusinerer når de innbiller seg at de egentlig vil så vel. Det vil de slett ikke. De er faenskap satt i system." (Fritt etter Simon Jenkins)

 

Da jeg møtte en kjendis



Det var utrolig pinlig, da fotografen dytta meg bort til Kaptein Sabeltann og insisterte på å ta bilde. Helt grensesprengende flaut.

 

Fabelaktig gjeng


Da flere av mine faste lesere gjentatte ganger har etterlyst et bilde av mine kolleger, velger jeg å etterkomme det brennende ønsket. Dette er Puls-avdelinga i BA. Hver dag jobber jeg sammen med disse herlige folkene. Sjefen var dessverre ikke til stede da bildet ble tatt av fotosjef Arne Ristesund.

 

Storm på Østlandet


 

Både farlig og lite tillitsvekkende

Ikke bare tilhører jeg en yrkesgruppe som ytterst få har tillit til. Undersøkelser viser at det bare er bruktbilselgere som har mindre tillit blant folk flest enn journalistene. I tillegg er journalistyrket svært farlig. NTB melder at rekordmange journalister døde på jobb i fjor. Ifølge tall fra The International Federation of Journalists døde 150 journalister mens de var på jobb i 2005. 89 ble drept av politiske ekstremister, halvmilitære grupper og kriminelle. 61 mistet livet i ulykker, 48 av dem i en flyulykke i Iran og tre i jordskjelvet i Sør-Asia. Det farligste landet for journalister å arbeide i er ikke overraskende krigsherjede Irak, der 35 journalister ble drept i fjor. På andreplass kommer Filippinene der ti journalister mistet livet.

- En gjennomsnittlig journalist varer bare til han er rundt 50, sa mannen som lærte meg opp i Troms Folkeblad på slutten av 90-tallet. - Å? Sa jeg. - Blir dere pensjonister så tidlig? Lokaljournalisten knegget fornøyd av min uskyldige naivitet. - Nei, da DØR de, sa han og lo den karakteristiske latteren som så ofte er å høre i en avisredaksjon, tett forbundet med en helt nødvendig, kullsvart form for humor.

mandag, januar 23

 

En rystende Kampf mit Eisbären







Legg merke til at han ene isbjørnjegeren har mista hatten sin. Den ligger på et isflak.

 

På Ølhallen


Jeg er utrolig fascinert av isbjørn. Selv om jeg har vært på Svalbard, har jeg i motsetning til søstra mi (bildet), aldri sett et levende eksemplar. Det jeg derimot veit, er at de er de har bein i penisen, at de ser på mennesker som mat, og at folk som spises pga egen uforsiktighet, i Longyearbyen gjerne omtales som "bamsemoms".

 

Helgerapport

Fredag: Kurt Nilsen fikk en sønn. Jeg delte seng med en forkjøla 2 1/2-åring. Lørdag: Jeg intervjuer Madrugada-Sivert og slår fast at han er like sympatisk som jeg antok. Vi diskuterer blant anna menyen på gatekjøkkenet i Bjerkvik og slår fast at den sagnomsuste Bjerkvikingen (en hamburger) er oppskrytt. Etterpå er jeg på fest med en like sympatisk én-armet amerikansk kung fu-stjerne. I går: Det skjedde ikke stort, sammenligna med de to foregående dagene. Leste ferdig Tore Renbergs "Mannen som elsket Yngve" Det blir ikke pinligere enn dette. Og da tenker jeg ikke på Renbergs håndtverk, men på handlinga i boka. Hvis du liker å rødme på andres vegne, er dette en fest. Hvor galt kan det gå? Det kan gå FORFERDELIG galt.... Jeg synes Tore Renberg er flink til å fortelle historier. "Kompani Orheim" er også å anbefale. Kanskje spesielt dersom du har et forhold til Stavanger, en by jeg så langt aldri har satt mine bein i. Jeg tenkte at det hadde vært ekstra artig (men altså slett ikke nødvendig) å lese de to nevnte romanene dersom jeg var lokalkjent. Hører dere Stavangerdamer! Ragnhild! Sivelin! Vanja! Kom på banen! Over til i dag: Jeg har fri. Jeg skrubba dusjkabinettet til jeg fikk vondt i armene. Nå skal jeg ut i regnet.

 

En selvutslettende britisk buss


 

Carter Road




Den tenksomme vraslosken befinner seg altså i Wolverhampton, i denne småskumle Carter Road der gangsterne sitter og skumler i bilene, gjengene skuler på uskyldige forbipasserende og britisk politi helst unngår å patruljere for ofte. Men bak den hvite døra er det koselig og relativt trygt. På baksida er det en bakgård som min kjære bror omtaler som hage. Ikke langt unna ligger Lokalpuben, der de liker å spille musikkvideoer fra 80-tallet i fullt alvor.

torsdag, januar 19

 

Falske homonyheter

finner du her . Er ikke det fabelaktig, kanskje?

 

Jeg turte ikke...

...å be fotografen ta et bilde av meg, som dokumentasjon, da jeg her en dag var iført grønn operasjonsfrakk, tett munnbind og tett hette inne på en av operasjonsstuene på byens lokale sykehus. Iblant hadde jeg i tillegg en tungt blyforkle på, for å beskytte meg mot farlige røntgenstråler. Jeg hadde veldig lyst til å bli fotografert akkurat da, men jeg feiga ut. Jeg gjorde bare noen utrolig halvhjertede forsøk på å "komme i veien" for han som tok bilder. Jeg sto der i harde vonde, grønne tresko (sånne som vi i Gratangen kaller klompa, her i vest sier de kloggærr) og tenkte at det hadde blitt et kult bilde om jeg plutselig bare stakk hodet inn foran kameralinsa, sånn at operasjonen og kirurgene kom i bakgrunnen på bildet.

Jeg turte ikke, av frykt for å bli oppfatta som ufattelig selvopptatt og overfladisk. Det lå tross alt en mann i rommet, relativt våken og til stede, med en 15 cm lang åpning i hofteområdet. Tre kirurga jobba hardt et par timer for å reparere det brekte lårbeinet, og støype nytt hofteledd til han. Kraftige saker. Det gikk som smurt, og han er nok snart på beina igjen.

Nå veit jeg også hvordan en albue ser ut inni. Iallefall én bestemt persons albue. Jeg innrømmer at jeg lurer litt på hvordan min albue ser ut inni, om det er sant at inni er vi like, men jeg håper egentlig aldri jeg trenger å skjæres i med skalpell. Dersom noe sånt likevel skulle bli nødvendig, tror jeg at jeg hadde slappa litt mer av nå, enn før jeg fikk se hvordan det foregår.

Når legene klarer å fikse på noe inni kroppen som i utgangspunktet er ødelagt, bein som er knust eller nedslitt, er det faktisk utrolig vakkert. Selv om det blir en del blod og søl av sånt.

Jeg kan ikke bevise følgende påstand, men jeg tror ikke jeg kler kirurg-grønt så godt heller. Derimot var det en veldig stilig følelse å spasere rundt i sykehuskorridorene iført litt for stor, hvit legefrakk med hendene i de dype lommene. Og leke med tanken på at noen kanskje trodde at jeg var en legestudent.

mandag, januar 16

 

GP-rapporten fra Bossekop

...finner du HER

lørdag, januar 14

 

Tre kupp

Dette er mest for mine kvinnelige lesere, og andre med blikk for litt intrikate matematiske beregninger, som ikke kommer med tåpelige motargument. (Eller pirke i min skamfullhet over vårt ekstreme konsum-samfunn, som jeg selv er en del av). Dette er de kalde fakta: Kjole: Før 1199, nå 360. Støvletter: Før 1100. Nå 349,50. Topp: Før 299. Nå 100. Jeg har med andre ord spart utrolige 1788, 50 i dag. Og attpåtil fått noe nytt, som en bonus for den økonomiske gevinsten. I sånne øyeblikk som dette lurer jeg på om jeg ikke har sans for tall likevel.

fredag, januar 13

 

Verdensberømt Norge

Den fjerde runden med hei-dundrende Idol er i gang.
Jeg møtte forresten to jenter fra New Zealand i køen utenfor et offentlig toalett ved en metro-nedgang et sted i Paris, ved 0130-tida på nyttårsaften.
- "I only know ONE thing about Norway", sa den ene, etter at våre respektive nasjonaliteter var avklart.
- "And what is that?" Spurte jeg interessert.
- "It was this Norwegian guy....His name is... His name is.... He won WORLD IDOL!"
- "Kurt Nilsen", sa jeg hjelpsomt.
- "Yess! Kørt Nilsøn!" Ropte ho triumferende.
Merk dere dette, kjære landsmenn. Vi er berømt helt ned til New Zealand.

PS: Gratulerer med dagen kjære broren min!

 

Vår kvinne i Alta

Min kjære venn Grillski er vår kvinne i Alta. Det har kommet meg for øre at ho, i likhet med over 2600 andre, skal overvære kveldens Melodi Grand Prix-semifinale i Finnmarkshallen. Ifølge NRK er årets låter bedre enn noen gang før. Samme kanal melder forøvrig at Alta koker i MGP-feber. Minst én butikk tilbyr sine kunder MGP-salg. På puben "Kjeller'n" er det MGP-quiz, mens studentstedet "Kroa" har MGP-karaoke. Herfra høres visstnok levenet helt ut på gateplan, ifølge NRK-journalistene som rapporterer til TV-stasjonens nettsider. De får vite at dette ikke er normale tilstander i Alta, men at folk føler at de må stille opp når det kommer en happening av dette kaliberet til byen. Som Henrik Martin (Alta-innbygger med billett til kveldens show) uttrykker det: -"Ellers vil folk tro at under Grand Prix i Alta, da sitter det vel tre samer i salen." Nå ja. Det hadde nå jeg aldri trodd. Hallo? Hvem sier nei til litt glitter og glamour i vintermørket?? Fiskehandlerne på torget har for øvrig ikke merket økning i fiskesalget i anledning helgas MGP-sirkus. Men salget deres øker visst for tiden uansett, fortsatt ifølge NRK. Polarprinsessas faste lesere ser fram til å få en rapport fra kveldens show - prinsesse Grillski! Og så antar jeg at de som ikke er lokalkjent lurer på om det er i Bossekop alt dette forgår? Det forteller NRK ingenting om.

torsdag, januar 12

 

Et nydelig lysende egg

Jeg vil gjerne vise alle mine trofaste lesere noe fint. Gratangen har nemlig fostra opptil flere helt spesielle prinsesser. Ho Linn er en fabelaktig glasskunstner, og jeg elsker umiddelbart det lysende egget hennes.

 

Jeg kysser ikke frosker, nei


Lamaer derimot. Dem går jeg ikke av veien for å kysse. Dette eksemplaret heter Platon. Til orientering, for de som måtte brenne inne med spørsmålet: Nei, det lukta ingenting av pusten hans.

 

Sussien har kommet hjem





Dette er Sussie. Altså katta. Ho bor IKKE sammen med meg. Sussie flytta til Sandviken i går. Nå bor ho der sammen med Rockelaila og ei stilig jente på 9 år som er veldig glad i dyr.
Sussie skal alltid være inne. Fordi katte-aidsen herjer i Sandviken. Det er det Dyrebeskyttelsen som sier, og jeg antar de veit hva de snakker om. Ganske rystende spør du meg. Men siden det er så farlig ute, er jeg sikker på at Sussie får det godt inne. Ho er i de beste hender. Rockelaila og Ingrid har lengta etter Sussien lenge.

Nå skulle jeg bare vise dere at matmor og katt kjører samme stil. Det var ikke meninga at det skulle bli tre Rockelaila-portretter. Jeg aner faktisk ikke hvorfor det skjedde.

onsdag, januar 11

 

Froske-bevis


Jeg hadde hørt at det skulle være visse likhetstrekk mellom froskelår og kylling. Hmmm... Her om dagen smakte jeg de små lekkerbiskenene for første gang - i en fabelaktig restaurant i det parisiske Latinerkvarteret. (Jeg har aldri vurdert å kysse en frosk. Jeg fant prinsen uten å måtte gå til denslags dramatiske skritt, og er glad han ikke er en eks-frosk.) Det som slo meg da jeg fikk de doble lårene servert, fem-seks stykker (som forrett, med salat og saus), var det det rent visuelt ikke lot seg gjøre å forbinde de små spretne rumpene, med dertilhørende lår, med noe annet enn det de faktisk er. Eller var. Frosker. Fargen lignet kanskje på kylling, og konsistensen på kjøttet. Beina inni var noe tynnere. Men reint smaksmessig forbinder jeg froskelår mer med fisk. (Jeg måtte lukke øynene for å kunne foreta en sånn assosiasjon). Slett ikke dårlig, men absolutt en noe pussig, smaksopplevelse.

tirsdag, januar 10

 

Litt meir jul


Siden disse julehistoriene er verd å lese, skynder jeg meg å videreformidle dem før jula er totalt passé. Jeg ber dere spesielt merke dere den øverste dama, Annie , og hennes strabasiøse ferd mot Norges nordligste kommune, altså Nordkapp, før ho kunne la julefreden senke seg i bestemora si lune stue. (To ekstraordinære kvinner).
Jeg var i Honningsvåg (byen i Nordkapp) i fjor sommer, da Annie gifta seg med en flott Toten-mann i skotsk kilt. Bryllupet varte i tre dager, og det var et herlig eventyr. Været er vilt der i juli også. Widerøe stakk helt til den andre sida av Finnmark med kjæresten min på grunn av uvær. (Vi tok hvert vårt fly). Heldigvis er det oppsiktsvekkende mange flyplasser i Finnmark. Jeg betalte utrolig dyr billett på Nordkapp-platået. Ute på kanten der var det storm. Ho Elin Tvedt var ikke der. På bildene i turistbrosjyrene ligger midnattsola og dupper lekent i havet. Jeg så absolutt ingenting, men fikk en veldig frisk farge i kinnene. Så jeg forestiller meg den brutale vinteren i Honningsvåg. Og tenker at ho bæstemor blei glad for julebesøk.

 

Martes verden suser gjennom cyberspace


Det sier seg vel selv at jeg ikke kunne fortsette å dele blogg med redaktøren og den skumle spill-bloggeren. Det ble for trangt her
Det var dette som var min plan.
Martes verden suser gjennom cyberspace.

Jeg ville jo ha en suite-aktig blogg, med god plass, utsikt over havet og balkong.
Med badekar, peis og grønnplanter. Og latter og/eller knising og pynt og respekt.
Dette har Lynet hjulpet meg med, ved å innføre meg i bloggingens tekniske mysterier.
Ho e steikanes flink.

Tabloid rapport:
For ei uke siden spiste jeg froskelår i Paris, og dro 11 snegler ut av husene deres ved hjelp av ei klype og et minispyd. (Den 12. glapp og trilla bortover bordet).
Paris er ikke oppskrytt. Dette kan jeg si meir om seinere.
For øvrig har jeg hatt ei bra jul i lag med kjæresten min og familien hans. ("Der sør…")
Det var snø der og nissen kom på julekvelden.
Forresten så var det kjerringa til nissen som kom, for å være presis.

 

This page is powered by Blogger. Isn't yours?