Polarprinsessas rike

"Come Back Soon", skriver de som kaller seg The Feisbukk Tim. Jeg veit ikke hvem de er, men jeg har i dag omsider knødd meg til å slette profilen min så godt det lar seg gjøre, som et stille opprør mot noe som jeg ikke ønsker å bruke mer tid på. Jeg dømmer naturligvis ingen som finner dette givende. Det er bare ikke noe for meg. Det har vist seg at det er på grensen til ubegrensa, hvor lenge jeg kan sitte og pusle på dette nettstedet, etterpå føler jeg alltid at aktiviteten var helt meningsløs og fullstendig til ingen nytte, at jeg skulle funnet på noe bedre å ta meg til, men så gjør jeg det likevel, fordi jeg er et sånt ekstremt nysgjerrig menneske, og til slutt føler jeg meg litt skitten. Hver gang får jeg en sterk følelse av at jeg absolutt ville foretrukket å faktisk være i samme rom som noen av vennene mine. Eventuelt kunne vi vært ute i frisk luft. Det hadde vel vært det aller beste. Eller jeg kunne prata med noen i telefonen, skrevet en mail eller om så sittet på msn. Lest ei bok eller sett en god film! For det eneste jeg ender opp med å gjøre på feisbukk, er jo bare snoking, jeg sitter og ser på hvem som er venner med hvem og irriterer meg av og til over at bildene er så små.

Feisbukk Tim ville at jeg skulle utdype hvorfor jeg gikk. Det var 9 svaralternativer utenom "Other", som jeg til slutt gikk for. Alt etter hvilken unnskyldning du har muligheten til å velge, motargumenterer Feisbukk Tim for å få deg til å ombestemme deg. For eksempel popper det opp svar og/eller råd og tips hvis du svarer: "I don't understand how to use the site", "I spend too much time using Feisbukk" eller "Feisbukk is resulting in sosial drama for me". Ikke engang saklige og nøkterne "I don't find Feisbukk useful" er et holdbart argument - da sier de at det bare er å skaffe seg noen flere venner. "This is temporary. I'll be back" er et ok svar, de forsikrer deg om at ingenting kommer til å forsvinne mens du er borte. "I have another Feisbukk account" er også et svar de synes er rimelig. "Please explain further", sa Feisbukk Tim da jeg valgte "Other" som svar på hvorfor jeg ikke vil være med lenger. "Bubbelibu tudlilu", argumenterte jeg muntert.
Det var helt greit, da skjønte de alt.

Jeg kommer til å slette dere, én etter én, fra Facebook, og dere skal bare vite dét - at dere vil alltid være mine venner, og at jeg elsker hver og en minst like mye som alltid før, - det er bare det at jeg ikke gidder å bruke tid på det nettstedet.

Ja. Jeg veit. Jeg er både sær og dramatisk. Det er sikkert litt derfor dere liker meg.

– Hva har skjedd i Norge siden sist, undra jeg da jeg nylig landa i Oslo etter et par måneder i utlandet. Jeg visste stort sett bare at kronprinsessas far har gått bort.

I Guatemala skreiv avisene om barn som ble drept i skuddvekslinger mellom de store gjengene i hovedstaden og om stengte skoler. Om en seremoni som skulle rense en landsby for onde ånder etter at Bush hadde vært på besøk.

Jo da, ting skjer her også – det står over hele førstesida av landets største avis. At norske kjendiser nå befinner seg på et sted som heter Facebook på nettet.

Det viser seg at jeg også har fått noen invitasjoner til dette forumet. Ingen kjendiser har tatt kontakt med meg, men flere andre personer.

Jeg logger meg inn, og ser mange kjente fjes. Folk forteller om seg selv og er venner med hverandre. Du ser ikke minst hvem andre er venner med og hva de snakker om.

Vi samla på passbilder av hverandre på barne- og ungdomsskolen også. Der også var bildene av og til så fine at vi ikke var til å kjenne igjen.

Vi bytta passbilder og stappa dem inn i de tomme pengebøkene våre. Vi prøvde å holde dem på plass med binders i forskjellige farger.

Pengebøkene skulle helst være ekstremt fulle, så alle så hvor mange venner vi hadde. Bildene av de mest populære folkene var mest verdt.

Bilder av gutter hadde en viss verdi i seg selv – med mindre det var en vedtatt håpløs gutt som ingen likte.

Mange bilder av samme menneske var bevis på godt vennskap. Hvis du ikke fikk det nyeste bildet av en person, var det et forferdelig tegn.

De to bildene forrest i plastlomma, var de beste venninnene for øyeblikket. Å plassere en person forrest, var aldri noen garanti for selv å havne forrest noe sted.

Jeg var egentlig litt letta over at denne kompliserte tida var forbi.