Polarprinsessas rike

Dette lille prinsessevesenet bodde nylig hos oss ei heil uke. Vi var opptatt av hverandre dag og natt.

Jeg har ellers gjort en del typiske bergenske ting i det siste. Jeg har vært på Stadion og sett Brann vinne og jeg har gått Stoltzen. (En mengde bratte trapper som fører opp på et fjell som heter Sandviksfjellet. Dette fjellet får ikke lov til å være ett av de berømte 7 fjellene - om jeg ikke tar heilt feil).

Jeg kommer plutselig tilbake når jeg har noe å si.

Jeg har gjort mye rart i det siste. Dette skal jeg komme tilbake til.

Noe jeg foreløpig IKKE har gjort, noensinne, er å gå Vidden. (For de uinnvidde: Å gå Vidden betyr å ta seg fra Bergens høyeste fjell Ulriken (642 m.o.h.), til fots over Vidden til Fløyen (399 m.o.h) -evt motsatt vei. Jeg tror det er vanlig å bestige fjellet med det festlige navnet Rundemanen (568 m.o.h) også underveis.

Min usedvanlig spreke venninne Rockelaila forserte Vidden her om dagen. Jeg vil derfor glede mine faste lesere med et MMS-fotografi som viser hvordan det ser ut der oppe når man er omtrent halvveis. Ho brukte visstnok bare fire timer, og det er veldig kort tid. Jeg har hørt om folk som har brukt sju timer.

Jeg har debutert i bokseringen og kan rapportere om at det var en fantastisk opplevelse. Min motstander var litt mindre enn meg, men veldig sterk.

Jeg fikk et utrolig adrenalinkick og ble uvanlig aggressiv til meg å være. Jeg ville bare slå og slå. Så det gjorde jeg. Og så måtte jeg le en hel del underveis også.

Boksing er absolutt å anbefale! Jeg var skyhøyt oppe etterpå, med energinivå på topp hele resten av den dagen. Derfor blei det strandvolleyball på ettermiddagen og bading på Nordnes etter det igjen, og en hel del utepils seinere på kvelden. Etter en god fight blir man liksom ikke ordentlig sliten. Bare oppskrudd.

Dagen etter hadde jeg veldig vondt i armene. Dagen etter det også. Jeg oppdaga at armene mine er full av usynlige muskler, det er kjempemange av dem, i nevene også, og alle sammen verka i kor. Men det var så til de grader verd det. Nå vurderer jeg å få støpt meg tannbeskyttelse og gjøre slåssing til en naturlig del av livet mitt.


(Foto: Silje K. Robinson)

Det er minst én hund i hver femte norske husstand.

Fire hundre tusen bikkjer!

(Jeg leste det i Jo Nesbø sin siste krimroman, "Frelseren", som for øvrig er knakende god.)

Denne rystende informasjonen ga meg,

som er av den oppfatning at hundehold er sært,

noe å tenke på.


.....


HVIS jeg hadde hatt en hund, så tror jeg den skulle hett Tass.