Polarprinsessas rike

Lola Ferrarri var kanskje svært forelska i sin mann, og han likte sikkert store pupper. Miss Airbag og hennes makabre skjebne bør ikke glemmes.

Jeg er ikke sikker på om man kan kalle Lolas utstyr for pupper. Pupp høres litt for lite ut i mine ører. Silikonballongene hennes kan omtales som både hyller og daier. Disse ordene krever etter min mening visse dimensjoner. Hvor stor må en pupp være før den kan kalles en mugge?

Jeg har aldri vært noen ivrig baker. Før bakte jeg brød av og til. De ble alltid gode, og hver gang tenkte jeg at "dette må jeg gjøre oftere!". Men så tok det alltid noen måneder til neste brøddeig likevel. Så ble jeg kjæreste med en baker. Tilgangen på bakevarer forbedra seg radikalt. Plutselig syntes jeg at to dager gammelt brød var tørt og uinteressant, yesterdays news. Og baking ble omtrent det minst naturlige jeg kunne finne på å foreta meg. Til å begynne med turte jeg naturligvis ikke. Både mora og tanta mi, som begge er erfarne bakere, uttrykte (i en sånn påtatt spøkefull tone) en viss prestasjonsangst når de bød ham på baksten sin. Men bakere liker naturligvis like godt som alle andre å spise herlige ting som andre har bakt.

For ei uke siden fant jeg noen fabelaktige gullsko på en bruktbutikk. Da jeg kom hjem, bakte jeg boller. Mitt første bakverk siden bakeren kom inn i mitt liv. (Bortsett fra ei sjokoladekake sist sommer). Alle ingrediensene havna oppi bollen i feil rekkefølge. Jeg kom heilt skjeivt ut da jeg begynte med å blande tørrgjær i melka. Sånn skal man gjøre med den sorten gjær som kommer i små firkanter. Tørrgjær skal i melet. Uansett: Feilen forplanta seg naturlig nok gjennom hele den videre prosessen. I tillegg måtte noen stikke på butikken og kjøpe mer mel underveis, fordi jeg hadde glemt å sjekke at vi hadde nok før jeg spente på meg skoene og satte i gang. Sånn at deigen ble litt i kaldeste laget før jeg var i mål.

Jeg veit ikke om det var fordi min mann bakeren eller min unge niese engasjerte seg i prosjektet mitt at jeg ble så ukonsentrert. Den yngste får ta mesteparten av ansvaret for at det var mel og klissete deig over hele gulvet (som var veldig vått og glatt etter oppvasken vi nettopp hadde tatt), da baksten endelig havna i ovnen.

Men alle var enige om at bollene ble gode. Det skyldes garantert gullskoene.

Av og til får jeg utrolig lyst på tørrfisk. Sånn som akkurat nå. Her bor jeg. I en by ved kysten. Og så er tørrfisken så utilgjengelig for meg at det ikke er til å tro. Nå har jeg aldeles ikke de rette forbindelsene her i byen. Jeg har hørt at det koster 300 kroner for et eksemplar på Bryggen. Sånt finner jeg meg ikke i. Det er umoralsk og uaktuelt.

En gang hadde jeg de rette forbindelsene. Jeg vokste opp med en bestefar som alltid banka tørrfisk til meg når jeg kom på besøk. Tørrfisken hang til enhver tid i vedsjåen utenfor huset. Flere familiemedlemmer reagerte negativt og hevda at tørrfisk lukter dårlig. Jeg og han far (bestefar, red. anm.) var dypt uenig i dette. Som regel gumla vi den utendørs, eller inne i vedsjåen. For deilige ting kan ikke nytes fullt ut, samtidig som andre snakker nedsettende om dem. Nå er ikke han far her lenger. Jeg brenner fortsatt for tørrfiskens utmerkede kvaliteter og egenskaper, men jeg nekter aldeles å betale 300 kroner for en tørr fisk. Og det tror jeg han far holder med meg i. Nordlendingene begynte å seile til Bergen med tørrfisk og tran allerede på 1400-tallet. Jeg tror aldri han far hadde trodd dette om Bergen.

Tørre fakta: Tørrfisk lages som regel av gyteklar torsk (skrei), men også hyse eller sei. Fisken henges til tørk på stokker i Nord-Norge, etter at innvoller og hode er fjerna. Alternativt blir fisken splitta etter hele lengden, slik at den bare henger sammen ved halerota (rotskjæring). Ernæringsekspertene lovpriser denne konserveringsmetoden. For selv om 80 prosent av vekten tørker bort, beholder fisken alle proteiner og næringsstoffer.

Å tørke fisk er en av de eldste måtene å konservere mat på som vi kjenner til. Hadde man tørrfisk, så kunne man alltids lage seg et fiskemåltid, selv om det tok noen dager å lage det til.

Vikingene hadde med seg tørrfisk som niste når de dro på tokt. Tørrfisk nevnes tidlig i historien som handelsvare eller byttemiddel for å få med seg andre nødvendighetsartikler hjem. Og hva skjer nå? 90 prosent av norsk tørrfisk eksporteres til Italia og jeg får den ikke gratis lenger.

Jeg foretrekker tørrfisk helst som snacks. Øl passer godt til. En hvilken som helst bryggekant duger. Jeg gleder meg til sommeren.

Miss Norway fikk nettopp krona på hodet. Jeg kunne selv nesten vært Miss Norway. Det var SÅ nært. Jeg ble intervjua av Miss Norway-folkene. Nei, jeg hadde ikke bikini på. Relativt vanlige 90-tallsklær. Faktisk var jeg på jobb for Troms Folkeblad. Jeg skulle dekke et Miss Norway-arrangement på et hotell som seinere brant ned, men nå er bygd opp igjen. Det var få jenter som hadde meldt seg på. Selvfølgelig. For å være nøyaktig så var det én. De fleste var jo bare der for å se på hvem som turte å melde seg på, og etterpå si ting som:"fyfaen ho der trur ho e så jævli fin" og lignende. Jeg hadde ingen tanker om å delta i konkurransen. På dette punktet krever jeg å bli trodd. Men jeg ble altså BÅRET inn på intervjurommet av to lokale menn, jeg vet ikke om de prøvde å hjelpe arrangørene eller om det bare var for å plage meg. Det hjalp ikke at jeg slo og sprella og ba dem slippe meg ned. De satte meg ned midt på gulvet foran den måpende juryen, og jeg hadde valget mellom å løpe eller bli stående. Juryen smilte og ba meg sitte ned. De stilte meg spørsmål som jeg ikke husker lenger. Det var så ufattelig pinlig. Jeg forklarte at det var en misforståelse at jeg befant meg der inne. At jeg var journalist og ikke hadde lyst til å bli båret noe sted. De smilte bare, og etter ei veldig kort stund sa de at jeg kunne gå. Flere jenter ble overtalt den kvelden, og den peneste vant. Hun så ikke spesielt glad ut. For etterpå trodde jo alle at hun trodde hun var noe, og det er jo ingen drømmesituasjon.