Polarprinsessas rike

ENDELIG! Det er slått fast: Kvinner verden over ønsker å slippe å iføre seg nylonstrømper. Men ikke på bekostning av glatte og velformede bein! Nei! Nå har de ankommet Norge - strømper på sprayboks. Klikk på NYCE LEGS. Et must for enhver moderne kvinne. De skjuler sprengte blodkar, blodårer og misfarvinger. De puster og smitter ikke av. Man kan hoppe i bassenget, uten å miste strømpene! De fjernes med vann og såpe. Denne geniale løsninga har ført til at det ellers så stabile amerikanske nylonstrømpemarkedet har falt med 40 prosent siden 1997. Trendforskere mener dette dramatiske fallet skyldes en mer avslappa påkledning både i hjemmet, og særlig på arbeidsplassen, samt kvinners økende krav til komfort. Hvorfor kvinner hater nylonstrømper? Fordi de rakner, strammer i livet og ofte føles direkte ubehagelige. All denne deilige informasjonen har jeg henta fra den norske distributøren av nevnte geniale sprayboks-produkt. For latterlige NOK 299 får moderne kvinner en unik mulighet til å flashe sine bare bein og glemme alt om nylonstrømper - mens det fortsatt se ut som at de har dem på! Gåttabanen.

Fordi jeg på visse felt er forhistorisk, og har et inkonsekvent forhold til økonomiske spørsmål, har jeg aldri i mitt liv kjøpt en støvsuger. Ikke før nå. Innkjøpet ble gjort da jeg oppsøkte en butikk for å kjøpe kost og støvbrett. Skeptisk betrakta jeg den lille dustekosten som kosta 150 kroner. Jeg liker slett ikke å koste. Da oppdaga jeg støvsugeren. Som ikke kosta så mye mer enn kosten og støvbrettet. Nei, den er ikke rød og lekker. Ikke av merket Nilfisk. Den har ingen skjønn metallisk glans. Den er blå og streit. Min første støvsuger. Hva blir det neste? Stavmikser? Foodprocessor? Strykejern? Elektrisk tannbørste? Xbox? Symaskin? Jeg har ostehøvel, skotørker og vaffeljern fra før.
Jeg har batteridrevne salt- og pepperbøsser også, som lyser i mørket.

Visse ord og setninger er det nesten umulig å adoptere fra en fremmed dialekt, for så å uttale dem på et naturlig vis.

Disse ordene er mine favoritter: undik (truse), strømpik (strømpebukse) og badik (badedrakt).

Ord jeg ikke kan ta i bruk fordi det er ekstremt unaturlig for meg: Daier (pupper). Fullemann (full mann). Konemor (kona mi). Tjommi (kompis). Tjuagutt (erkebergensk guttehvalp eller voksent eksemplar av dette). E det nåke knall i padden? (umulig å oversette). Slitan! (gratulerer med noe nytt).

Da jeg flytta hit til denne byen, skjønte jeg fort at antallet banneord måtte begrenses til det minimale, fordi man sør for et visst punkt her i landet oppfattes som vulgær og/eller tilbakestående hvis man banner for mye. Bannskap høres annerledes ut sørpå. Nordnorsk hverdagsspråk blir grovt og oppsiktsvekkende i vest.
MEN: Her i Bergen har de et uttrykk som jeg synes høres verre ut enn det meste som er å høre feks på nordnorske puber langs kysten når fiskerne kommer i land. Som jeg ALDRI kunne fått meg til å si. Men her sier ALLE det, fine fruer og hele gjengen. Når de skal uttrykke at noen trenger straff, sier de: Hon/han skulle HATT I RÆVEN. Altså: Hatt I ræva. Det er så drøyt. De mener visstnok et dask PÅ baken, men det er IKKE det de sier.

Siden min Vrasklosk-bror akkurat har gitt meg en innføring i statistiske blogg-hjelpemidler, og det viser seg at jeg i øyeblikket har trofaste lesere fra 44 forskjellige datamaskiner, føler jeg meg forpliktet til å informere om hvor i verden denne herlige leserskaren befinner seg. Siden det er mulig å finne ut, og relativt interessant.

Jeg er naturligvis klar over at datamaskiner forandrer IP-adresser av og til. Så det kan jo være at følgende info ikke er 100% nøyaktig, men likevel en god indikasjon. Eventuelt bare pølsevev.

Ok. Heile 70,45 % befinner seg i Norge. Naturlig nok, siden jeg foreløpig utelukkende skriver på morsmålet. Ifølge pålitelige EasyCounter har jeg lesere ved 31 ulike PCer her til lands.

Videre viser det seg at 20,45 % av leserne lever i United Kingdom, de disponerer totalt 9 datamaskiner for å være nøyaktig. Det finnes en mulighet for at de bare har klikka på linken fra min engelskskrivende bror sin blogg én gang, og ikke bryr seg med hva polarprinsessa foretar seg i det hele tatt, men det er jo en ærlig sak.

Den ene leseren jeg har på New Zealand kjenner jeg. Ho er fra Brasil, skjønner ikke et ord norsk, men utgjør altså likevel 2,27 % av mine lesere.

Jeg har videre 1 leser i Spania, som kan være ho Annie eller han Georg. Eller en fremmed spanjol som har gått sæ vill.

4,55 % av leseran mine bor i USA. De er altså 2 stk.
Jeg tipper det er Mr. President Himself som søker inspirasjon, og Brad Pitt som ser på bildene.

Fascinating.

Jeg har akkurat inntatt en liten godbit, og vil nå anbefale følgende lille snack til mine mange faste lesere: Helst skal du ha heimelagede fiskekaker. Har du ikke smurt sammen noe sånt i det siste, duger de du får på butikken også. Steik dem. Gjør brødskivene klare. Det er en viktig detalj at du dypper skivene i fettet som fiskekakene har stekt i. Kjør på med salat hvis du har sansen for det. Remulade er deilig til, eller helst denne fabelaktige nye urtemajonesen som har kommet på markedet. Det var det hele.
Bonusen er at etterpå lukter det nesten som på kjøkkenet til bestemora mi.

Nå som jeg er mett, skal jeg gjøre spanskleksene mine. Jeg skal lære meg å bestille på restaurant, men aller først skal jeg leke at jeg er i butikken, eller i en bod, og så skal jeg for eksempel: Spørre om de har ost fra La Mancha. Understreke at jeg ikke vil ha camembert, for så å bestemme meg for å kjøpe 250- doscientos cincuenta - gram med skinke. Videre skal jeg be om to kilo poteter og en halv kilo epler (manzanas). Jeg slår fast at det er røde epler jeg er ute etter, og til slutt planlegger jeg å spørre hvor mye det blir til sammen. Cuánto es?
(Dessverre får jeg ikke til å skrive "?" og "!" opp-ned på PCen min, så det ser litt rart ut...)

Adiós, buenos días.

Jeg hadde en sau en gang som het Prikka. Ho hadde fregner, og var utrolig væn (tam). Jeg og ho Prikka hadde det så fint sammen. Hver dag når jeg kom hjem fra skolen, lå ho Prikka ute på marka og tygde på noe gress og venta på meg. Jeg fikk ligge oppå ho, ho var så mjuk og lukta så godt. Hvis jeg var trøtt, duppa jeg av på saueryggen. Det var alltid sommer.

Når det ble høst spiste vi fårikål. De hadde kommet fra Nord-Norges Salgslag og henta ho Prikka og de andre. Han pappa sa at vi ikke spiste ho Prikka. Jeg visste at det var det noen andre som gjorde.

Jeg stiller meg bak Grillski si salige bestemor fra yttersida av Senja. Ho Anna Kristofa sa det sånn: "Æ har no aldri vært nokka katteklinar". Ikke jeg heller - selv om jeg har stor respekt for kattedyrenes arrogante selvstendighet og har sans for den fysiske smidigheten deres. Men av og til i livet trår man feil. Jeg har sjøl gjort det opp til fleire ganger. Som da jeg skaffa meg katt.

Dessverre blei ho Bølla til et monster, og jeg tar på meg en stor del av ansvaret for det.

Da jeg tok med meg den lille kattungen hjem, var ho så vanvittig skjønn og bare tre uker gammel. Ho vokste og malte og var både reinslig og snill.

Nødvendigvis blei ho kjønnsmoden, og viste interesse for de lokale monsene. Det er ikke lett å lure p-piller i katter som ikke vil ha dem. Metoden min var å vente med å gi ho mat, sulte ho litt ja – sånn at ho ukritisk slukte maten, inkludert pillene jeg hadde gjemt inni der. Det fungerte bare delvis.

Etter at ho Bølla ble mor, forandra ho personlighet. Ho ble slem. Jeg var der og støtta ho under fødselen. Og ga bort alle de fem søte små velskapte ungene hennes etterpå. Det ble tydelig at ho ikke likte meg lenger.

Ho Bølla blei bitter. Ho slutta å gå på kattedoen. Hver dag bæsja ho inne. Selv om ho hadde vært ute hele dagen. Alltid på samme sted. Under en løs firkant i hjørnet på vegg-til-vegg-teppet. Ho Bølla flytta teppebiten, dreit, og dytta teppet på plass oppå driten når ho var ferdig. Hver dag.

Forholdet mellom oss tilspissa seg. Jeg var uheldig og tråkka ho på halen med militærstøvler ved to anledninger. Kattehylet var så skingrende og gjennomtrengende at det var som henta fra en skrekkfilm.

En gang da ho fortsatt var lita, prøvde jeg å vaske ho i oppvaskkummen. Det var katastrofalt. Ho blei syltynn og heilt stiv. Klørne var ute og ho skreik så sinnssykt. Etter dette vaska ho seg alltid sjøl.

Jeg var ikke klar over at ho Bølla var redd for mus. Jeg trodde alle katter digga å jage mus, og sendte ho ved ei anledning etter ei mus som hadde sneket seg inn i huset. Ho Bølla peip og hylte og strøk på dør.

Ho tilga meg ikke noen av disse uheldige episodene. Ho Bølla la meg for hat.

Jeg ble redd for katta mi. Det var ikke koselig å ha et kjæledyr. Ho psyka meg ut ved å stirre på en kroppsdel, for eksempel kneet mitt, fra sin posisjon under bordet. Så angreip ho, alltid med et fælt skrik. En gang lå ho flat i lufta, skrikende, før ho nappa til seg den halve kyllingen broren min var i ferd med å fortære. Jeg var ikke den ideelle katteeier, men jeg ga ho alltid nok mat.

Ho Bølla hadde utvikla seg til et udyr, og jeg følte meg ansvarlig. At jeg hadde gjort noe feil. Tatt ho for tidlig fra mora. Svikta som katteeier. Det var uansett blitt umulig å bo sammen med ho.

Dyrlegen skulle ha en formue for å gi ho den siste sprøyte. Mannlige venner av meg sto i kø med kreative forslag til gratis løsninger, for ho Bølla hadde få fans.

Jeg ga ho vekk til ei jente som er ekstremt glad i dyr og ville redde katteskinnet. Ho Bølla rømte til skogs den samme dagen. Siden har ingen sett ho. Men jeg glemmer ho aldri, og sender gode tanker i ny og ne. Jeg tror ho Bølla lever godt og spiser store farlige dyr ute i skogen.

Vi hadde nylig besøk av en stor svart hund. Den så omtrent sånn her ut, bare at ho hadde langt hår. Den aktuelle hunden kom i følge med en venn av hundens eier. Fordi det var første gangen et eksemplar av denne arten stakk innom her, gjorde gjesten fra hundefamilien et visst inntrykk på meg. Dyret var vennligsinnet, selv om det var både stort og svart.

Som den ordentlige vertinna jeg er, var jeg var villig til å la den få lukte på meg. Flere ganger, både her og der. Ikke fordi jeg hadde behov for det, men fordi ho ville bli bedre kjent med meg. Siden denne hunden er en gammel, tålmodig dame som har vært ute en hel del vinternetter, og sikkert har møtt flere sånne som meg ved tidligere anledninger, håpa jeg at ho ville la det bli med litt snusing. At ho ikke ville forvente at jeg skulle sette meg ned og klø henne bak ørene for eksempel. Det var tross alt to andre menneskepersoner til stede, som tilsynelatende setter stor pris på å ha en hund å klø på.

Men fordi jeg ikke er interessert i å ha nære relasjoner med hunder, virker jeg som en magnet på dem. Til og med denne store, svarte, erfarne hunden, som ellers utstrålte en sjelden trygghet. Hun ble ikke hissig av min manglende interesse, som flere av hennes yngre og sprekere artsfrender gjerne blir.

Likevel oppsøkte hun meg stadig mer aktivt. Som om hun lette etter en forklaring på mitt manglende engasjement. "Hvorfor i alle dager vil du ikke klø meg bak ørene?" Hun så undrende, inntrengende på meg mens hun stappet snuten opp i fanget på meg og la labben på låret mitt. Jeg syntes hun var påtrengende. At hun invaderte mitt personlige rom.

"HVORFOR vil du ikke klø meg bak ørene??" HVORFOR?? HVORFOR?? Hva skal jeg si?
"Jeg vil ikke!" "Jeg synes det lukter litt ekkelt av pelsen din, fordi du nettopp har vært ute i regnet". "Jeg synes tennene dine er spisse. Jeg tror du kanskje har litt dårlig ånde".

Jeg skjønner ikke hvorfor folk frivillig bor sammen med hunder. Men jeg har forståelse for at hunder liker å bli klødd bak ørene. Sist jeg klødde en hund over lengre tid, kom jeg borti en skaumann som lå der og deiget seg. Jeg liker IKKE å ta på skaumenn. Den samme hunden oppførte seg like etterpå særdeles usømmelig, da han hoppa opp i sofaen til meg med en liten erigert rosa hundedings. Kulturforskjellene kan virke uoverkommelige.

Men på trygg avstand er de ofte fine å se på. Og hundebesøket var totalt sett vellykka. Den store svarte dama spiste 12 medbrakte pølser før ho gikk hjem. Respect. Jeg ønsker hundefamilien kun det beste.