Polarprinsessas rike

Jeg stiller meg bak Grillski si salige bestemor fra yttersida av Senja. Ho Anna Kristofa sa det sånn: "Æ har no aldri vært nokka katteklinar". Ikke jeg heller - selv om jeg har stor respekt for kattedyrenes arrogante selvstendighet og har sans for den fysiske smidigheten deres. Men av og til i livet trår man feil. Jeg har sjøl gjort det opp til fleire ganger. Som da jeg skaffa meg katt.

Dessverre blei ho Bølla til et monster, og jeg tar på meg en stor del av ansvaret for det.

Da jeg tok med meg den lille kattungen hjem, var ho så vanvittig skjønn og bare tre uker gammel. Ho vokste og malte og var både reinslig og snill.

Nødvendigvis blei ho kjønnsmoden, og viste interesse for de lokale monsene. Det er ikke lett å lure p-piller i katter som ikke vil ha dem. Metoden min var å vente med å gi ho mat, sulte ho litt ja – sånn at ho ukritisk slukte maten, inkludert pillene jeg hadde gjemt inni der. Det fungerte bare delvis.

Etter at ho Bølla ble mor, forandra ho personlighet. Ho ble slem. Jeg var der og støtta ho under fødselen. Og ga bort alle de fem søte små velskapte ungene hennes etterpå. Det ble tydelig at ho ikke likte meg lenger.

Ho Bølla blei bitter. Ho slutta å gå på kattedoen. Hver dag bæsja ho inne. Selv om ho hadde vært ute hele dagen. Alltid på samme sted. Under en løs firkant i hjørnet på vegg-til-vegg-teppet. Ho Bølla flytta teppebiten, dreit, og dytta teppet på plass oppå driten når ho var ferdig. Hver dag.

Forholdet mellom oss tilspissa seg. Jeg var uheldig og tråkka ho på halen med militærstøvler ved to anledninger. Kattehylet var så skingrende og gjennomtrengende at det var som henta fra en skrekkfilm.

En gang da ho fortsatt var lita, prøvde jeg å vaske ho i oppvaskkummen. Det var katastrofalt. Ho blei syltynn og heilt stiv. Klørne var ute og ho skreik så sinnssykt. Etter dette vaska ho seg alltid sjøl.

Jeg var ikke klar over at ho Bølla var redd for mus. Jeg trodde alle katter digga å jage mus, og sendte ho ved ei anledning etter ei mus som hadde sneket seg inn i huset. Ho Bølla peip og hylte og strøk på dør.

Ho tilga meg ikke noen av disse uheldige episodene. Ho Bølla la meg for hat.

Jeg ble redd for katta mi. Det var ikke koselig å ha et kjæledyr. Ho psyka meg ut ved å stirre på en kroppsdel, for eksempel kneet mitt, fra sin posisjon under bordet. Så angreip ho, alltid med et fælt skrik. En gang lå ho flat i lufta, skrikende, før ho nappa til seg den halve kyllingen broren min var i ferd med å fortære. Jeg var ikke den ideelle katteeier, men jeg ga ho alltid nok mat.

Ho Bølla hadde utvikla seg til et udyr, og jeg følte meg ansvarlig. At jeg hadde gjort noe feil. Tatt ho for tidlig fra mora. Svikta som katteeier. Det var uansett blitt umulig å bo sammen med ho.

Dyrlegen skulle ha en formue for å gi ho den siste sprøyte. Mannlige venner av meg sto i kø med kreative forslag til gratis løsninger, for ho Bølla hadde få fans.

Jeg ga ho vekk til ei jente som er ekstremt glad i dyr og ville redde katteskinnet. Ho Bølla rømte til skogs den samme dagen. Siden har ingen sett ho. Men jeg glemmer ho aldri, og sender gode tanker i ny og ne. Jeg tror ho Bølla lever godt og spiser store farlige dyr ute i skogen.