Polarprinsessas rike

å ta opp bloggen igjen? Kanskje det hadde gitt en form for mening.

Alle de viktige politikerne befinner seg på handelshøyskolen i Bergen akkurat nå. Det er paneldebatt på tv. Hva de snakker om? Nja. Noen synes synd på den gamle Høyre-ordføreren i Oslo som er avslørt i skattesnusk - pikant nok er han tilogmed avslørt av datterens to sjalu eksmenn. Andre - altså Høyres politiske motstandere -synes ikke synd på ham. Høyre-Erna ser alvorlig inn i kamera og sier sakte at hun har blitt oppdratt til ikke å kaste den første steinen, og så trekker hun frem statsministerens gamle dagmamma-historie fra 90-tallet. En dagmamma Ap-Jens' familie visstnok benyttet seg av, selv om de ikke var sikre på om hun betalte skatt. Høyre-Herman synes denne familien (altså Oslo-ordførerens familie, datteren og begge hennes eksmenn antakelig) burde samlet seg i spisestuen (hehe, det er morsomt at han sier spisestuen - jeg har ikke spisestue, det er ikke alle som har det, men Herman har sikkert flere), de burde satt seg ned i spisestuen ja, og løst saken der, sammen rundt bordet. (Over et smakfullt og delikat måltid, kanskje tilberedt av noen utenfor familien, tenker jeg for meg selv).

Hva mer? Barnehageplasser og eldreomsorg. Barnehageplasser diskuterer de vel fordi de må, siden paneldebatten foregår i Bergen, der det slett ikke er full barnehagedekning.

Privat eller ikke privat privat eller ikke privat, nei det sa jeg ikke, nei, det har jeg aldri sagt, jo jo, nei det mener jeg aldeles ikke, privat eller offentlig, konkurranse konkurranse, fritt valg, valgmuligheter, fritt valg for den enkelte, valgmuligheter valgmuligheter.

Hvorfor politikerne alltid snakker så mye om eldreomsorg når det snart skal være valg? Det er smart. Det bor utrolig mange gamle her i landet. Over en halv million mennesker som er 67 år eller mer. (Hvis jeg ikke har bomma på prosentregninga mi). Jævlig mange er det iallefall, det er nå sikkert og visst. Flere og flere blir det. Eldre som kanskje er innstilt på å utføre sin borgerplikt, på tross av en uverdig hverdag blottet for valgmuligheter valgmuligheter valgmuligheter.

Foreløpig veit jeg hvem jeg ikke skal stemme på. Jeg får bruke eliminasjonsmetoden.

FAKTA: Norge blir eldre og eldre. Mens det i 1950 bare var vel 8 prosent eldre 67 år og over, er dagens andel vel 13. Men først etter 2010 (når de store etterkrigskullene blir pensjonister) vil denne andelen øke ytterligere, til 19 prosent i 2030 og 22 prosent i 2050.

Folketallet i Norge akkurat nå: 4 712 167. Folketallet i Gratangen er nede i 1226 personer.

Jeg gikk visst på en smell da jeg kom hjem fra Guatemala. En meningsløshetssmell. Men det er over nå, og det har vært en fin sommer. Jeg har ikke begynt å røyke igjen. Jeg har bada 2 ganger, vært på hyttetur, vært i båt 2 ganger og spist mye god mat. Jeg har ikke hatt ferie i sommer. Men jeg har vært 1 helg i Lindås, 1 i hovedstaden og 1 i Hurum/Skien. Det hjelper.

Nå sitter jeg og ser vannet flomme nedover takvinduet, og kjenner meg oppstemt. Jeg har fine grønne støvler og rød paraply.

Djises så snusfornuftig/veslevoksent det siste innlegget mitt var da. Jaja. No har æ vært inne på Feisbukk og snoka igjen. Etter å ha holdt mæ unna i over en måned. Æ treng en ny hobby.

"Come Back Soon", skriver de som kaller seg The Feisbukk Tim. Jeg veit ikke hvem de er, men jeg har i dag omsider knødd meg til å slette profilen min så godt det lar seg gjøre, som et stille opprør mot noe som jeg ikke ønsker å bruke mer tid på. Jeg dømmer naturligvis ingen som finner dette givende. Det er bare ikke noe for meg. Det har vist seg at det er på grensen til ubegrensa, hvor lenge jeg kan sitte og pusle på dette nettstedet, etterpå føler jeg alltid at aktiviteten var helt meningsløs og fullstendig til ingen nytte, at jeg skulle funnet på noe bedre å ta meg til, men så gjør jeg det likevel, fordi jeg er et sånt ekstremt nysgjerrig menneske, og til slutt føler jeg meg litt skitten. Hver gang får jeg en sterk følelse av at jeg absolutt ville foretrukket å faktisk være i samme rom som noen av vennene mine. Eventuelt kunne vi vært ute i frisk luft. Det hadde vel vært det aller beste. Eller jeg kunne prata med noen i telefonen, skrevet en mail eller om så sittet på msn. Lest ei bok eller sett en god film! For det eneste jeg ender opp med å gjøre på feisbukk, er jo bare snoking, jeg sitter og ser på hvem som er venner med hvem og irriterer meg av og til over at bildene er så små.

Feisbukk Tim ville at jeg skulle utdype hvorfor jeg gikk. Det var 9 svaralternativer utenom "Other", som jeg til slutt gikk for. Alt etter hvilken unnskyldning du har muligheten til å velge, motargumenterer Feisbukk Tim for å få deg til å ombestemme deg. For eksempel popper det opp svar og/eller råd og tips hvis du svarer: "I don't understand how to use the site", "I spend too much time using Feisbukk" eller "Feisbukk is resulting in sosial drama for me". Ikke engang saklige og nøkterne "I don't find Feisbukk useful" er et holdbart argument - da sier de at det bare er å skaffe seg noen flere venner. "This is temporary. I'll be back" er et ok svar, de forsikrer deg om at ingenting kommer til å forsvinne mens du er borte. "I have another Feisbukk account" er også et svar de synes er rimelig. "Please explain further", sa Feisbukk Tim da jeg valgte "Other" som svar på hvorfor jeg ikke vil være med lenger. "Bubbelibu tudlilu", argumenterte jeg muntert.
Det var helt greit, da skjønte de alt.

Jeg kommer til å slette dere, én etter én, fra Facebook, og dere skal bare vite dét - at dere vil alltid være mine venner, og at jeg elsker hver og en minst like mye som alltid før, - det er bare det at jeg ikke gidder å bruke tid på det nettstedet.

Ja. Jeg veit. Jeg er både sær og dramatisk. Det er sikkert litt derfor dere liker meg.

– Hva har skjedd i Norge siden sist, undra jeg da jeg nylig landa i Oslo etter et par måneder i utlandet. Jeg visste stort sett bare at kronprinsessas far har gått bort.

I Guatemala skreiv avisene om barn som ble drept i skuddvekslinger mellom de store gjengene i hovedstaden og om stengte skoler. Om en seremoni som skulle rense en landsby for onde ånder etter at Bush hadde vært på besøk.

Jo da, ting skjer her også – det står over hele førstesida av landets største avis. At norske kjendiser nå befinner seg på et sted som heter Facebook på nettet.

Det viser seg at jeg også har fått noen invitasjoner til dette forumet. Ingen kjendiser har tatt kontakt med meg, men flere andre personer.

Jeg logger meg inn, og ser mange kjente fjes. Folk forteller om seg selv og er venner med hverandre. Du ser ikke minst hvem andre er venner med og hva de snakker om.

Vi samla på passbilder av hverandre på barne- og ungdomsskolen også. Der også var bildene av og til så fine at vi ikke var til å kjenne igjen.

Vi bytta passbilder og stappa dem inn i de tomme pengebøkene våre. Vi prøvde å holde dem på plass med binders i forskjellige farger.

Pengebøkene skulle helst være ekstremt fulle, så alle så hvor mange venner vi hadde. Bildene av de mest populære folkene var mest verdt.

Bilder av gutter hadde en viss verdi i seg selv – med mindre det var en vedtatt håpløs gutt som ingen likte.

Mange bilder av samme menneske var bevis på godt vennskap. Hvis du ikke fikk det nyeste bildet av en person, var det et forferdelig tegn.

De to bildene forrest i plastlomma, var de beste venninnene for øyeblikket. Å plassere en person forrest, var aldri noen garanti for selv å havne forrest noe sted.

Jeg var egentlig litt letta over at denne kompliserte tida var forbi.