Polarprinsessas rike

Hvordan hadde det vært

2009-01-11T15:49:00.001+01:00

å ta opp bloggen igjen? Kanskje det hadde gitt en form for mening.

Valgmuligheter valgmuligheter

2007-08-21T22:23:00.000+02:00

Alle de viktige politikerne befinner seg på handelshøyskolen i Bergen akkurat nå. Det er paneldebatt på tv. Hva de snakker om? Nja. Noen synes synd på den gamle Høyre-ordføreren i Oslo som er avslørt i skattesnusk - pikant nok er han tilogmed avslørt av datterens to sjalu eksmenn. Andre - altså Høyres politiske motstandere -synes ikke synd på ham. Høyre-Erna ser alvorlig inn i kamera og sier sakte at hun har blitt oppdratt til ikke å kaste den første steinen, og så trekker hun frem statsministerens gamle dagmamma-historie fra 90-tallet. En dagmamma Ap-Jens' familie visstnok benyttet seg av, selv om de ikke var sikre på om hun betalte skatt. Høyre-Herman synes denne familien (altså Oslo-ordførerens familie, datteren og begge hennes eksmenn antakelig) burde samlet seg i spisestuen (hehe, det er morsomt at han sier spisestuen - jeg har ikke spisestue, det er ikke alle som har det, men Herman har sikkert flere), de burde satt seg ned i spisestuen ja, og løst saken der, sammen rundt bordet. (Over et smakfullt og delikat måltid, kanskje tilberedt av noen utenfor familien, tenker jeg for meg selv).

Hva mer? Barnehageplasser og eldreomsorg. Barnehageplasser diskuterer de vel fordi de må, siden paneldebatten foregår i Bergen, der det slett ikke er full barnehagedekning.

Privat eller ikke privat privat eller ikke privat, nei det sa jeg ikke, nei, det har jeg aldri sagt, jo jo, nei det mener jeg aldeles ikke, privat eller offentlig, konkurranse konkurranse, fritt valg, valgmuligheter, fritt valg for den enkelte, valgmuligheter valgmuligheter.

Hvorfor politikerne alltid snakker så mye om eldreomsorg når det snart skal være valg? Det er smart. Det bor utrolig mange gamle her i landet. Over en halv million mennesker som er 67 år eller mer. (Hvis jeg ikke har bomma på prosentregninga mi). Jævlig mange er det iallefall, det er nå sikkert og visst. Flere og flere blir det. Eldre som kanskje er innstilt på å utføre sin borgerplikt, på tross av en uverdig hverdag blottet for valgmuligheter valgmuligheter valgmuligheter.

Foreløpig veit jeg hvem jeg ikke skal stemme på. Jeg får bruke eliminasjonsmetoden.

FAKTA: Norge blir eldre og eldre. Mens det i 1950 bare var vel 8 prosent eldre 67 år og over, er dagens andel vel 13. Men først etter 2010 (når de store etterkrigskullene blir pensjonister) vil denne andelen øke ytterligere, til 19 prosent i 2030 og 22 prosent i 2050.

Folketallet i Norge akkurat nå: 4 712 167. Folketallet i Gratangen er nede i 1226 personer.

Hvor har jeg vært?

2007-08-14T18:36:00.000+02:00

Jeg gikk visst på en smell da jeg kom hjem fra Guatemala. En meningsløshetssmell. Men det er over nå, og det har vært en fin sommer. Jeg har ikke begynt å røyke igjen. Jeg har bada 2 ganger, vært på hyttetur, vært i båt 2 ganger og spist mye god mat. Jeg har ikke hatt ferie i sommer. Men jeg har vært 1 helg i Lindås, 1 i hovedstaden og 1 i Hurum/Skien. Det hjelper.

Nå sitter jeg og ser vannet flomme nedover takvinduet, og kjenner meg oppstemt. Jeg har fine grønne støvler og rød paraply.

Snusfornuftig

2007-06-23T22:14:00.000+02:00

Djises så snusfornuftig/veslevoksent det siste innlegget mitt var da. Jaja. No har æ vært inne på Feisbukk og snoka igjen. Etter å ha holdt mæ unna i over en måned. Æ treng en ny hobby.

Feisbukk Tim

2007-05-28T19:58:00.000+02:00

"Come Back Soon", skriver de som kaller seg The Feisbukk Tim. Jeg veit ikke hvem de er, men jeg har i dag omsider knødd meg til å slette profilen min så godt det lar seg gjøre, som et stille opprør mot noe som jeg ikke ønsker å bruke mer tid på. Jeg dømmer naturligvis ingen som finner dette givende. Det er bare ikke noe for meg. Det har vist seg at det er på grensen til ubegrensa, hvor lenge jeg kan sitte og pusle på dette nettstedet, etterpå føler jeg alltid at aktiviteten var helt meningsløs og fullstendig til ingen nytte, at jeg skulle funnet på noe bedre å ta meg til, men så gjør jeg det likevel, fordi jeg er et sånt ekstremt nysgjerrig menneske, og til slutt føler jeg meg litt skitten. Hver gang får jeg en sterk følelse av at jeg absolutt ville foretrukket å faktisk være i samme rom som noen av vennene mine. Eventuelt kunne vi vært ute i frisk luft. Det hadde vel vært det aller beste. Eller jeg kunne prata med noen i telefonen, skrevet en mail eller om så sittet på msn. Lest ei bok eller sett en god film! For det eneste jeg ender opp med å gjøre på feisbukk, er jo bare snoking, jeg sitter og ser på hvem som er venner med hvem og irriterer meg av og til over at bildene er så små.

Feisbukk Tim ville at jeg skulle utdype hvorfor jeg gikk. Det var 9 svaralternativer utenom "Other", som jeg til slutt gikk for. Alt etter hvilken unnskyldning du har muligheten til å velge, motargumenterer Feisbukk Tim for å få deg til å ombestemme deg. For eksempel popper det opp svar og/eller råd og tips hvis du svarer: "I don't understand how to use the site", "I spend too much time using Feisbukk" eller "Feisbukk is resulting in sosial drama for me". Ikke engang saklige og nøkterne "I don't find Feisbukk useful" er et holdbart argument - da sier de at det bare er å skaffe seg noen flere venner. "This is temporary. I'll be back" er et ok svar, de forsikrer deg om at ingenting kommer til å forsvinne mens du er borte. "I have another Feisbukk account" er også et svar de synes er rimelig. "Please explain further", sa Feisbukk Tim da jeg valgte "Other" som svar på hvorfor jeg ikke vil være med lenger. "Bubbelibu tudlilu", argumenterte jeg muntert.
Det var helt greit, da skjønte de alt.

Venner

2007-05-20T21:50:00.000+02:00

Jeg kommer til å slette dere, én etter én, fra Facebook, og dere skal bare vite dét - at dere vil alltid være mine venner, og at jeg elsker hver og en minst like mye som alltid før, - det er bare det at jeg ikke gidder å bruke tid på det nettstedet.

Ja. Jeg veit. Jeg er både sær og dramatisk. Det er sikkert litt derfor dere liker meg.

Pengebok-vennene er tilbake

2007-05-02T19:38:00.000+02:00

– Hva har skjedd i Norge siden sist, undra jeg da jeg nylig landa i Oslo etter et par måneder i utlandet. Jeg visste stort sett bare at kronprinsessas far har gått bort.

I Guatemala skreiv avisene om barn som ble drept i skuddvekslinger mellom de store gjengene i hovedstaden og om stengte skoler. Om en seremoni som skulle rense en landsby for onde ånder etter at Bush hadde vært på besøk.

Jo da, ting skjer her også – det står over hele førstesida av landets største avis. At norske kjendiser nå befinner seg på et sted som heter Facebook på nettet.

Det viser seg at jeg også har fått noen invitasjoner til dette forumet. Ingen kjendiser har tatt kontakt med meg, men flere andre personer.

Jeg logger meg inn, og ser mange kjente fjes. Folk forteller om seg selv og er venner med hverandre. Du ser ikke minst hvem andre er venner med og hva de snakker om.

Vi samla på passbilder av hverandre på barne- og ungdomsskolen også. Der også var bildene av og til så fine at vi ikke var til å kjenne igjen.

Vi bytta passbilder og stappa dem inn i de tomme pengebøkene våre. Vi prøvde å holde dem på plass med binders i forskjellige farger.

Pengebøkene skulle helst være ekstremt fulle, så alle så hvor mange venner vi hadde. Bildene av de mest populære folkene var mest verdt.

Bilder av gutter hadde en viss verdi i seg selv – med mindre det var en vedtatt håpløs gutt som ingen likte.

Mange bilder av samme menneske var bevis på godt vennskap. Hvis du ikke fikk det nyeste bildet av en person, var det et forferdelig tegn.

De to bildene forrest i plastlomma, var de beste venninnene for øyeblikket. Å plassere en person forrest, var aldri noen garanti for selv å havne forrest noe sted.

Jeg var egentlig litt letta over at denne kompliserte tida var forbi.

Jeg er til forveksling lik Farmen-Barbro

2007-04-29T17:03:00.000+02:00

I går kveld møtte jeg ei jente i dokø på skjenkestedet Biskopen. Ho blei oppspilt da ho så meg, og sa: Jeg vet hvem du er! Du har det programmet på TV....ikke si hva det heter, ikke si det - jeg veit det, det heter.... Formiddags-quiz!! Du er Barbro!

(....og så forsvant ho like fort som ho kom og skulle visst ikke på do likevel....)

Hjem kjære hjem

2007-04-24T13:47:00.000+02:00

Jeg skulle gjerne lagt ut flere bilder. Men digitalkameraet mitt er på verksted. Og engangskameraene jeg hadde med til Guatemala er på fotobutikken. Og jeg kan ikke hente bildene der fordi noen skurker har tømt kontoen min i Honduras.

El Mundo Perdido

2007-04-22T21:42:00.000+02:00

El Mundo Perdido (The Lost World på engelsk) er en pyramide i Tikal, Guatemala, som er 32 meter høy og veldig bratt. Å bestige denne gamle maya-ruinen kan virke umulig for en person med høydeskrekk, men erfaring viser at dette er fullt mulig. Andre gangen jeg klatra opp på denne pyramiden og satt der oppe og så utover jungelen, var det utelukkende en fin opplevelse.

Litt fakta er på sin plass: Maya-kulturen blomstra fra år 400 f. Kr til frem til ca 1540. Tikal var den største maya-byen og hadde 60 000 innbyggere. Folkemengden fylte de store plassene rundt pyramidetemplene for å se på sermonier ledet av prester som studerte stjernehimmelen for å kunne forutsi sol- og måneformørkelser.
Det var også mayaene som oppfant brusen ved å tilsette kullsyre i en slags druelignende drikk. Kullsyren ble forøvrig anskaffet ved at mayaene tappet den fra en lokal vannkilde som inneholdt et slags brusende kjemisk middel. (Kilde: Wikipedia)

Foto: Nina (NTB)

På Pacaya

2007-04-22T21:30:00.000+02:00

Vulkanen Pacaya er aktiv, og derfor renner plutselig elver av glødende lava nedover langs det rykende, gloheite og besynderlige landskapet. Joggeskoene mine ble svidd under. Heilt nært ved den ene lava-elva satt noen amerikanere og grilla sine elskede marshmallows. Brått ble det eksotisk på en heilt anna måte.

Alle foto: Nina (NTB)

Río Dulce II

2007-04-22T21:23:00.000+02:00

Ved Río Dulce e det en varm kilde med kokende vann og magisk gjørme...

Foto: Nina (NTB)

Skorpion-sjokk

2007-04-17T21:08:00.000+02:00

Av hensyn til mine kjaere lesere, og ikke minst meg selv, lar jeg vaere aa legge ut et bilde av en skorpion her. Den er langt fra noen fryd for oeyet. (Men de som oensker det kan ta en kikk paa google, soek paa scorpion saa finner du mange fine illustrasjoner der).

Det var altsaa i gaar kveld, at jeg laa i senga og ante fred og ingen fare, da jeg saa den svarte skorpionen der paa den hvite murveggen, bare millimeter fra kinnet mitt. Jesus, Maria y Jose...! Jeg befant meg staaende i andre enden av rommet i loepet av ca et halvt sekund. Min mann skorpionen kjempa mot den ubudte gjesten - denne skumle inntrengeren i vaart eget air-con-paradis - og vant.

Palmesus ved Stillehavet

2007-04-16T21:07:00.000+02:00

Hm,
naa virker det ikkje som at denne datamaskinen vil meir. Ae har brukt heilt ubegripelig lang tid paa aa faa lagt ut det bildet under, dokker ville ikkje tru det hvis ae fortalte kor lang tid. (Ae veit ikkje heller, for ae har jo ikkje klokka). Men det e ikkje saa farlig. Han Frode sitt med ei bok og ser fornoeyd ut, i et slags palmehus av en internettkafe. Under plankan i golvet spring smaa oegle som synes det e fint aa bo i skyggen. (Ja,ae e fascinert av oegle, dem e jo minidinosaurusa).

Havet buldre der nede ved stranda, og det e dit vi har tenkt oss no. Ae skal komme sterkere tilbake paa bloggen. Aeresord. Naar ae kjaem heim. (Ae oppdaga til min store bestyrtelse av NRK har stjaalet polarprinsesse-merkevaren min. Skal det virkelig vaere noedvendig aa stresse rundt paa Nordpolen for aa kvalifisere til polarprinsesse naa for tida?)

En anna ting ae skal gjoere naar ae kjaem heim, e aa laere mae aa spise krabber. Ae har faatt mange krabber oppi suppa mi i det siste, og oppdaga et hull i almenndannelsen min. Da vi fiska krabber paa hytta paa Soerlandet, va ae saa barnslig i matveien at e foretrakk poelser... Og de siste 20 aaran har ae blitt eksponert for paafallende faa eksemplarer av arten. Ae har proevd litt forskjellig, men ikkje lyktes i aa faa krabbekjoettet ut av skallet.

No har ae et stillehav som rope paa mae.

RIO DULCE

2007-04-16T20:52:00.000+02:00

Ved den karibiske kysten oest i Guatemala, renner denne vakre elva, av og til sakte, og iblant litt hissigere, naa har jeg tilbrakt mange timer paa Rio Dulce - i baat og i kano, og i bikini.

Den andre gangen ae besoekte Livingston og Rio Dulce, for noen faa daga siden, padla ae og han Frode inn i et lite hull i fjellet, ae satt foran, og saa sa han F "Se!" og da saa ae ei svaer oegla, bare 50 cm fra fjeset mitt, og ae sa "Rygg!" og saa gjorde vi det. Oegla bare sto der.

Foto! Nina, NTB

La noche

2007-03-26T04:53:00.000+02:00

Vannet sildrer i fontena og varm vind suser i traerne. Det er moerkt naa, og ute paa gata humper lastebiler og tuktuker forbi paa brosteinene. Resepsjonisten ser en svarthvittfilm paa en tv-kanal som heter Retro. Jeg er ganske lykkelig. Jeg savner bare kjaeresten min.

Scener fra en by...

2007-01-16T13:04:00.000+01:00

... der det har regna hver dag i sånn omtrent 80 døgn nå.

Jeg har: Kjøpt knallgrønne gummistøvler som jeg går med nesten hver dag. Begynt med paraply. Så langt har jeg kjøpt tre stykker og ødelagt én (den var rosa). Gått med regnbukse ved én anledning (det var i går). Snart begynner jeg med solarium også.

Om lengsel

2006-12-12T19:30:00.000+01:00

No e det ikkje akkurat sånn at æ sett under takvinduet og lengte heimover, sånn at det virkelig verke i hjertet mitt. Regnvannet fosse nedover den svarte vindusruta i skråtaket, og der ute i mørket ser æ lysan oppe i Fjellsiden. Dem e like våt der oppe, selv om husan demmes e betydelig dyrar enn her nede i byen. For no regne det i Bergen, heile døgnet, kun med korte opphold, så velte vannet utover oss. Og bergenseran rope: -ÅÅÅÅÅH!!! Neeeei! Det REINÆR!! NO IGJÆÆÆNNH! Hver dag e sjokket like stort for de innfødte, og det e kanskje det som e aller mest pussig ved dette stedet. Vi e jo vant til det. De som har bodd her alltid burde iallefall være vant til det.

Men æ kjenne æ glede mæ veldi tel å reise heim no.

Æ ramla over Kjetil Bjørnstad sin prolog fra åpninga av Festspillene i Nord-Norge i 2003, og mulig det e fordi æ lengte heim, eller kanskje fordi det har regna så mye på mæ i det siste, men æ synes det e en fantastisk vakker tekst:

Jeg lengtet alltid nordover
Jeg lengtet alltid nordover
for det var der historiene var
og det var før jeg visste om lyset
Jeg lengtet til Lofoten
der fiskerne var
de overmodige fjellene
den kritthvite sanden
dit den indiske prinsessen kom
først som en dukke
heltinnen i Kasparteateret
som lærerne på skolen hjemme i Oslo
spilte hver jul for oss barna
Hun var mørk og vakker og virkelig for meg
For vi kan dikte så mye inn i et landskap

Plutselig var hun en dronning!
Stående på en bølge!
Jeg visste ingenting om hva Nord-Norge var
og ennå vet jeg det ikke
Jeg vet bare min egen historie
Den tyve år gamle gutten som satt
rett i ryggen
med store øyne
med loff og brus i hånden
på nattoget til Bodø i nittensyttito
og telte breddegrader
Mange år senere tenker jeg på det
som en fødsel
Det var landskapet som åpnet seg
og selv åpnet jeg meg mot det
den gnistrende dagen i mai
da jeg sto på dekket av M/S Harald Jarl
og var på vei over Vestfjorden
og trodde jeg var på vei mot mine
egne drømmer

Men jeg var på vei nordover
for det var der historiene var
de jeg allerede hadde hørt
og alle menneskene jeg ennå ikke
hadde møtt
som jeg skulle komme til å møte
i kråkeslott, i militærleire
i fjæra langt ute på Hinnøya
i Prelatens mørke kjellere
eller mellom Pasviksdalens bjerketrær
Åh – der historiene var!
Vi som kom sørfra -
som vi lengtet etter dem

Men hvem kan sette ord på
lengselen gjennom et liv?
Og hvem våger å si at han vet hva Nord-Norge er?
For hvert tre jeg nevner
glemmer jeg tusener av andre
Og likevel er alt uforglemmelig
slik mennesker du trodde du hadde glemt
kan gjenoppstå når minst av alt du venter det
og ditt eneste spørsmål blir:
Hvorfor trodde jeg at jeg hadde glemt deg?

Jeg lengtet alltid nordover
for det var der menneskene var
de som ble viktige i livet mitt
med sin galskap, sin stillhet
sine skjebnevalg
eg lengtet alltid nordover
kanskje fordi jeg trodde jeg skulle bo der
I Svanvik kunne man fått
hus og arbeid for et helt liv
I Vadsø kunne man startet en jazzklubb
På Trondenes Folkehøgskole kunne man blitt godt gift
og ytterst på Senja
kunne man blitt huspianist på Brenninge-bar!

Men jeg kunne også dødd
den gangen ved Narvik
da bilen slingret og gled mot stupet
jeg kunne dødd den gangen
da flyet kom sidelengs inn over rullebanen på Evenes
eller den gangen på Hurtigruta
utenfor Nordkynhalvøya
i liten storm

Jeg lengtet alltid nordover
Slik ble jeg kjent med mørket
Mørketiden, sa de
Jeg skjønte ikke hva de mente
for det glødet mellom menneskene
og stjernene ble synlige da
Jeg visste ikke om Nordlyset
og alle paradoksene
De som ikke klarte det
og de som tok livet så merkelig lett
Mørket er ikke fravær av lys
Mørket er en egen kraft
med sine egne lover
en kraft jeg lengter etter
når det blir for lyst

Jeg lengtet alltid nordover
og kanskje erobret jeg aldri
det jeg lengtet mot
For hvem kan erobre sin egen skjebne?
Skjebnen følger etter deg bestandig
som et taust dyr
umælende eller logrende
knurrende eller klagende
og gjør tiden ugjenkallelig

Og likevel går du
den veien du må gå
Og kanskje er det ikke engang viktig
alltid å måtte lengte nordover
Men jeg kom dit
og jeg reiste
fra Mosjøen til Kirkenes
fra Bodø til Nordkjosbotn
fra Stamsund til Mehamn
fra Gildeskål til Harstad
som en omreisende i dikt og pianospill
Og jeg møtte disse menneskene
veiviserne, villederne, spådamene
de plutselige poetene
vismennene, forkvinnene –

Jeg lengter alltid nordover
mot ytterpunktene
og menneskene som levet midt imellom
Jeg lengter etter latteren
etter den lakoniske, den oppgitte, den pussige, den trassige
etter realismen når alt går på tverke
Jeg lengter etter hotelleieren som drømte om
alle jumbojetene som skulle komme
Jeg lengter etter Ulf
som døde fra sitt eget paradis
da det var blitt fullkomment for ham
Jeg står der, midt i min egen historie
og lengter allikevel
For slik er vel livene våre
de store drømmene, de flyktige bekjentskapene
de viktige vennene, de evige ergrelsene
de små miraklene

Alltid er jeg på reise nordover
med en del av meg selv
av min egen historie
på vei mot en fjellvegg, mot et menneske
mot en vidde, eller mot en dal
Og selv når jeg er der
i Harstad – som nå –
lengter jeg dit

Hoppbakkesang

2006-10-05T15:49:00.000+02:00

Etter et utallige oppfordringer fra mine faste lesere om en forklaring på hvorfor jeg driver og synger i hoppbakker rundt omkring, publiserer jeg herved en del av det eksklusive bildematerialet.

Sånn ser det ut.

Når kjekk norsk ungdom oppsøker en nedlagt hoppbakke i den norske fjellheimen, for å synge den norske nasjonalsangen med dansk tekst - blant flere andre musikalske perler.

Den aktuelle hoppbakken ligger et sted bak fjellet som heter Rundemanen (568 m.o.h). Jeg tror ikke det er så mange som bruker den til skihopping lenger.

Jeg - nå også en ikke-røyker

2006-09-25T13:53:00.000+02:00

Jeg leste et sted at selveste kongen uttalte at det var skuffende enkelt. Så nå har jeg også stumpa røyken.
For seks dager siden gikk jeg fra 20 + om dagen til null.

Isi-pisi.

Jeg har vært storrøyker i 12-13 år og har aldri vurdert å prøve å slutte. Jeg trodde det var så innihelvete vanskelig. Dessuten trodde jeg at jeg elska sigarettene og at jeg trengte dem. Så feil kan man ta.

Jeg kan ha røykt hundre tusen sigg. Jeg tenker det får holde.

Siden det bare har gått seks dager, er jeg sannsynligvis fortsatt på avvenning. Foreløpig har jeg ikke merka noen stor forskjell på livet som røyker og ikke-røyker. Bortsett fra et særdeles ustabilt følelsesliv de første dagene. Plutselig måtte jeg bare gråte litt. I dag er jeg meir harmonisk. Tror jeg.

Jeg venter i spenning på alle gevinstene jeg skal få.
Forresten antar jeg at jeg lukter deiligere allerede nå.

Her har eg det som fiskænn i vannæh

2006-09-22T13:01:00.000+02:00

(Foto: Arne Ristesund)

Tamponger i do

2006-09-15T15:48:00.000+02:00

Hvor normalt er det egentlig å putte tamponger i do?

Jeg trodde det vanlige var å pakke den lille pent inn i papir, for så å putte den i søpla. Men nei. Jeg har i dette øyeblikk besøk av en rørlegger som har funnet opptil flere tamponger i min kvernedo, som jeg ikke har lagt oppi der.

Hallo? Pleier folk å gjøre sånt?

Jeg er her et sted

2006-08-28T12:59:00.000+02:00

Dette lille prinsessevesenet bodde nylig hos oss ei heil uke. Vi var opptatt av hverandre dag og natt.

Jeg har ellers gjort en del typiske bergenske ting i det siste. Jeg har vært på Stadion og sett Brann vinne og jeg har gått Stoltzen. (En mengde bratte trapper som fører opp på et fjell som heter Sandviksfjellet. Dette fjellet får ikke lov til å være ett av de berømte 7 fjellene - om jeg ikke tar heilt feil).

Jeg kommer plutselig tilbake når jeg har noe å si.

View from Vidden

2006-08-11T13:53:00.000+02:00

Jeg har gjort mye rart i det siste. Dette skal jeg komme tilbake til.

Noe jeg foreløpig IKKE har gjort, noensinne, er å gå Vidden. (For de uinnvidde: Å gå Vidden betyr å ta seg fra Bergens høyeste fjell Ulriken (642 m.o.h.), til fots over Vidden til Fløyen (399 m.o.h) -evt motsatt vei. Jeg tror det er vanlig å bestige fjellet med det festlige navnet Rundemanen (568 m.o.h) også underveis.

Min usedvanlig spreke venninne Rockelaila forserte Vidden her om dagen. Jeg vil derfor glede mine faste lesere med et MMS-fotografi som viser hvordan det ser ut der oppe når man er omtrent halvveis. Ho brukte visstnok bare fire timer, og det er veldig kort tid. Jeg har hørt om folk som har brukt sju timer.

Jeg- nå også en bokser

2006-08-11T11:21:00.000+02:00

Jeg har debutert i bokseringen og kan rapportere om at det var en fantastisk opplevelse. Min motstander var litt mindre enn meg, men veldig sterk.

Jeg fikk et utrolig adrenalinkick og ble uvanlig aggressiv til meg å være. Jeg ville bare slå og slå. Så det gjorde jeg. Og så måtte jeg le en hel del underveis også.

Boksing er absolutt å anbefale! Jeg var skyhøyt oppe etterpå, med energinivå på topp hele resten av den dagen. Derfor blei det strandvolleyball på ettermiddagen og bading på Nordnes etter det igjen, og en hel del utepils seinere på kvelden. Etter en god fight blir man liksom ikke ordentlig sliten. Bare oppskrudd.

Dagen etter hadde jeg veldig vondt i armene. Dagen etter det også. Jeg oppdaga at armene mine er full av usynlige muskler, det er kjempemange av dem, i nevene også, og alle sammen verka i kor. Men det var så til de grader verd det. Nå vurderer jeg å få støpt meg tannbeskyttelse og gjøre slåssing til en naturlig del av livet mitt.

(Foto: Silje K. Robinson)

Fire hundre tusen hunder

2006-08-01T20:59:00.000+02:00

Det er minst én hund i hver femte norske husstand.

Fire hundre tusen bikkjer!

(Jeg leste det i Jo Nesbø sin siste krimroman, "Frelseren", som for øvrig er knakende god.)

Denne rystende informasjonen ga meg,

som er av den oppfatning at hundehold er sært,

noe å tenke på.

.....

HVIS jeg hadde hatt en hund, så tror jeg den skulle hett Tass.

Merkelig...

2006-07-28T13:19:00.000+02:00

Denne saken ble lagt ut på VGNett på onsdag. Fordi noe litt merkelig hadde skjedd med førstesiden i BA. Det mest merkelige står nederst i saken: - Det lyktes ikke VG Nett å komme i direkte kontakt med noen i BAs redaksjon. Det må jeg si høres veldig pussig ut.

Var journalisten indirekte i kontakt med noen? Kan ho ha vært indirekte i kontakt med for eksempel meg, uten at jeg la merke til det?

Jeg veit jo alt om at visse mennesker er vanskelig å få tak i på telefon. Men BAs journalister? Midt på dagen midt i uka?

Nummeret er 55235000.

De mest populære

2006-07-28T12:06:00.000+02:00

Magasinet HENNE (en kilde til inspirasjon, lyst og fornyelse) har tatt på seg jobben å undersøke hvem som er norske kvinners største forbilder. De har fått hjelp av MMI, og spurt 1027 kvinner i alderen 15-50+ om hvem som er deres store forbilde. Kvinnene fikk velge mellom 2658 kjente personer innen næringsliv, kongehus og musikk, forfattere, komikere, TV-kjendiser og sport, skuespillere, politikere og andre.

Anne-Kat. Hærland er de flestes store heltinne. Det er kult. Særlig med tanke på at ho både har kjørt i fylla, sittet inne og hevder å ha ligget med Ari Behn. Ho oppfører seg nesten som en mann, og så liker damene henne likevel. Eller kanskje nettopp derfor.

Dette sier Anne-Kat. om seieren i forbilde-konkurransen: - Det er veldig hyggelig å være på toppen. Jeg blir nemlig aldri kåret til "best kledd".
Videre uttrykker ho forundring over at så mange ønsker seg en plass i rampelyset.
- Folk blir dummere og latere. De vil gjerne bli kjent, men orker ikke annet enn å ta av seg genseren, sier frk. Hærland i en pressemelding fra HENNE.

- At kvinnene valgte Anne-Kat. Hærland, sier mye om hemmeligheten bak hennes suksess, og om hvordan hun kan tillate seg nesten alt og likevel beholde populariteten, uttaler sjefredaktør Ellen Arnstad.

Jeg finner det relativt interessant hvem mine medsøstre ser mest opp til, og videreformidler herved lista:

Næringsliv:
1. Petter Stordalen
2. Kjell Inge Røkke
3. Celina Midelfart

Kongehus:
1. Kronprins Haakon
2. Märtha Louise
3. Kronprinsesse Victoria

Musiker:
1. Sissel Kyrkjebø
2. Bono
3. Arve Tellefsen

Forfatter:
1. Anne Holt
2. Lars Saabye Christensen
3. J.K.Rowling

Sport:
1. Marit Bjørgen
2. Hilde Gjermundshaug Pedersen
3. Anette Sagen

Skuespiller:
1. Wenche Foss
2. Liv Ullmann
3. Johnny Depp

TV-kjendiser:
1. Trond Viggo Torgersen
2. Knut Nærum
3. Jon Almaas

Politiker:
1. Nelson Mandela
2. Gro Harlem Brundtland
3. Jonas Gahr Støre

Andre:
1. Rosemarie Köhn
2. Eva Joly
3. Arne Næss senior

Så. Nå veit vi hva vi har å forholde oss til. Man skal ikke undervurdere viktigheten i denne type informasjon. For mellom linjene kan vi lære at mange synes Sissel synger rent og pent (og er søt) og at Arve Tellefsen spiller fint på fele og sikkert er en flott pappa med all sin livserfaring, og at Anne Holt sine bøker er spennende og det er greit at ho er lesbisk, og at det også er helt greit at Rosemarie er lesbisk og at apartheid var dumt og at Nytt på Nytt er morsomt og at Johnny Depp er knakende kjekk (og i tillegg en flink skuespiller) og at Marit Bjørgen går fort på ski og at Gro er solid og pålitelig og at Wenche Foss holder seg så usedvanlig bra, og Liv Ullmann også, og at selvfølgelig skal søte nordlandsjenter også få hoppe på ski i de store bakkene som guttene hopper i.

Og at mange kvinner her til lands ser opp til Petter Stordalen og Kjell Inge Røkke. Er det fordi makt og penger er tiltrekkende? Fordi Choice har trivelige hoteller? Fordi Molde er et populært fotballag? Og så har vi Jonas Gahr Støre. Akkurat det er jo litt besynderlig. Fordi den norske utenrikspolitikken er genial og kjempefin? Eller er denne mannen behagelig å hvile øynene på?

Man skal ikke analysere for mye.

Som en svane...

2006-07-24T10:37:00.000+02:00

....se så grasiøs ho er!

Når rockingsen først bestemmer seg for å kaste sitt smekre legeme ut i de kjølige bølgene, så gjør ho det på Vassneset på Austevoll, og så gjør ho det med stil.

MMS-foto: Linn fra klar himmel

En vanlig dag på jobb

2006-07-18T14:31:00.000+02:00

Sjefen har sommerferie og denne rockemusa danser på bordet og fungerer fabelaktig som motivator, avdelingsleder og inspirasjonskilde for sine medarbeidende kolleger.

Sekunder før dette bildet ble tatt, har en tungt bevæpna Rockelaila gitt Mr. Johnsen beskjed om å skrive enda mer og enda fortere og hardere.

Ho utforsker grensene. Det er spennende.

Bonus-nøtt

2006-07-17T21:26:00.000+02:00

Norsk sommerby? Hm....?

Premie:
Shakira feat. Wyclef Jean: "Hips Don't Lie"

Finalespørsmål

2006-07-12T12:45:00.000+02:00

I hvilken europeisk storby befinner Bernt seg?

Premie: "Respekt for Grandiosa"-singelen.

Sommerkonkurranse del II

2006-07-11T21:53:00.000+02:00

Jeg øker vanskelighetsgraden:

I hvilken norsk sommerby befinner vi oss her?

Premie: "A Little Too Perfect" med Aleksander Denstad

STOR KONKURRANSE

2006-07-10T19:25:00.000+02:00

Flere av mine faste lesere maser til stadighet om flere bilder i bloggen, og de ønsker seg en konkurranse - gjerne med fokus på geografi.

Polarprinsessa vil gjerne etterkomme alle disse ønskene på én gang.

Dagens spørsmål: I hvilken norsk sommerby befinner vi oss her?

Hvem ER dere???

2006-07-10T17:30:00.000+02:00

Mer enn hver tiende norske mann har kjøpt sex en eller annen gang i livet.

13 prosent for å være eksakt. Hva i helvete???

Jeg tror helt sikkert at jeg kjenner 100 norske menn. Jeg har ikke 100 mannlige venner, men hvis jeg regner med bekjente er jeg helt sikker på at jeg er oppe i dette antallet. Minst.

Statistisk sett skal jeg da kjenne til 13 horekunder, eller flere. Det er rystende.

Dere er ikke mine venner. Hvis jeg visste hvem dere er, hadde jeg slutta å hilse.

Bare for å ha det avklart.

-----------------------------------------------------------------------------------------
PS: Folkehelseinstituttet undersøker nordmenns sexvaner hvert femte år. Tallene jeg refererer til er altså fra 2002. Den gangen svarte 99,7 prosent av de norske kvinnene som ble spurt at de aldri har kjøpt sex. Det er en økning på 0,3 prosent siden 1992.

Mister Wise-Man

2006-07-08T21:07:00.000+02:00

“Imagination is more important than knowledge” - Albert Einstein

Verano

2006-07-04T23:27:00.000+02:00

Es caliente en Bergen. Voy a la playa. La temperatura es 15 grado en el mar. Es maravilloso.

Parkidyll

2006-07-01T16:04:00.000+02:00

Det er sol. Det er flere timer til jeg skal på jobb. Jeg har tre aviser og solkrem. Jeg er i parken. Det er deilig. Lenge.

Så kommer to menn mellom 30 og 40. De er bergensere. Fra Åsane, Loddefjord eller Fyllingsdalen. Hvem veit. De har poser fra RIMI som klirrer. De setter seg bak meg. De vrenger av seg t-skjortene sine.

- Una cerveza, please, sier han ene verdensborgeren så kjekt på utenlandsk. Ølkorkene spretter.

Jeg overser dem. Jeg leser aviser.

- Frøken! Vet du ka klokken er?
Jeg snur meg motvillig og svarer ti på halv tre.

Telefonen til han ene ringer. Det er visst mora hans. Som ringer fra en servicebolig i Åsane. Eller Loddefjord eller Fyllingsdalen eller hvem veit hvor. Nei, han kan ikke hjelpe henne å handle likevel i dag. Det er for seint. For seint! Blablabla.

Så følger en lengre forsvarstale overfor kompisen om hvorfor mora kan handle sjøl. Ho ser for mye på TV uansett. Har ikke vondt av å komme seg ut litt. Dessuten har ho alt ho trenger. Blablabla.

Jeg leser aviser.

- Frøken! Jeg heter Jonny. Skal vi to bli bedre kjent?

Høhhøhhøh.

- Har du husket å smøre deg med solkrem i dag?

Jeg leser aviser.

Jeg satt her først.

- Unnskyld frøken, kan jeg få en sigarett?

Det er han som ikke heter Jonny som spør. Jeg rister på hodet og peker på rullingsen hans.

- Du kan få rulle en av meg hvis jeg får en sigarett. Nei takk.

- Jeg kan rulle en til deg hvis jeg får en sigarett. Nei takk.

- Du, vi plager henne, sier Jonny. Unnskyld, sier han. Vi skal slutte å plage deg.

Jeg leser aviser.

Cervezaen bruser i blodet der bak meg. Det tar mindre enn en halvtime å bli totalt ufordragelig.

- Se de idiotene som sitter der. Drittunger. Blablabla.

- Vet du hva jeg drømte i natt? Jonny igjen.
- Jeg hadde sexfantasier om hun som sitter der foran oss. Høhhøhhøh.

Jeg innser at det ikke har noe å si hvem som først finner seg en fin plass i en park. Jeg tar på meg sokker og joggesko. Jeg rydder sammen tingene mine. Jeg reiser meg og går. Uten å se meg tilbake. Jeg hører Jonny rope at jeg er selvtilfreds.

Jeg tror ikke han veit hva det ordet betyr.

Martnaen

2006-06-30T22:22:00.000+02:00

Jeg vil benytte anledninga til å slå et slag for Foldvikmartnaen i Gratangen. Jeg registrerer at enkelte mener den legendariske martnaen har utvikla seg i ei negativ retning, men vil likevel på det sterkeste anbefale alle mine faste lesere som befinner seg sør i Troms den aktuelle helga i august (det pleier å være den siste helga før skolen begynner igjen) om å ta turen. Du risikerer å få positive opplevelser som dette. Kanskje dukker polarprinsessa også opp. Det er kanskje urealistisk, men slett ikke umulig.

Sist jeg var der, datt en masse folk i havet midt på natta. Det skjedde da brua som lå mellom brygga og flytebrygga løsna og havna i fjorden. Ingen ble skadd, men enkelte ble veldig brått edru i isvannet. Jeg tror sjelden så mange folk har blitt evakuert fra ei brygge så sakte som denne seinsommernatta. Det var jo blitt mørkt. Og på en bryggefest er sjåførene alltid i mindretall.

Dersom du ble skikkelig oppglødd nå, trenger du ikke vente heilt til seint i august med å oppleve kystkultur. Allerede 7. juli går storfembøringen Grytir fra Gratangen til Grovfjord for å være med på Trebåtdagene. Hvis du spør fint, får du kanskje være med. Hvis ikke, kan du lese om båten her.

Og nå: En gladnyhet.

Galskap

2006-06-09T11:49:00.000+02:00

Minibankene tømmes for penger fordi folk er redd for at bankene skal streike. Noen er allerede tomme. Jeg var nettopp i en minibank jeg veit om, som ligger litt bortgjemt. For første gang noensinne var det kø foran den. Mannen foran meg i køen tømte TRE (!!) kort før det ble min tur. Han spadde ut tre tjukke bunker med sedler før han var fornøyd. Så snudde han seg og flirte til meg og sa at det var tomt. Det var visst bare noe han sa for å være morsom. Jeg så på ham med fy faen du er en jævla idiot-blikket mitt. Jeg tror ikke han la merke til det. Han sto der så tilfreds på fortauet og telte over alle pengene sine, på åpen gate. Mange, mange penger. Jeg tror ikke han ler like mye når noen stjeler dem. Det er både komisk og ekkelt.

PS

2006-06-08T16:32:00.000+02:00

Dette er ei oppfordring: Hvis det er noen av mine mange, faste lesere som har noe å fortelle om Riga og/eller Vilnius, er jeg sikker på at mange ville finne det interessant. Er du der, Strand?

Arbeidsledig journalist?

2006-06-02T19:04:00.000+02:00

Jeg fant denne spesielle arbeidsoppgaven under "Stilling ledig" i Journalisten.

For øvrig vil jeg slå fast følgende: Jeg har bodd i Bergen i sju år, og jeg eier ikke et par støvler. De jeg hadde, ble liggende igjen på dørken i min første bil, Lille Blå, som jeg solgte i 1996. De var grønne. Siden har jeg ikke hatt støvler. Fordelen med det, er at jeg ikke får tunge støvler.

Det er bra.

En Bergen, llueve a cántaros.

PS: Nei, jeg er ikke på jakt etter ny jobb. Jeg bare holder meg orientert om utviklinga på arbeidsmarkedet. Og det er jo en noe besynderlig utvikling kan man si. Er det noen som melder seg frivillig til å skrive en biografi om meg?

For et spennende liv

2006-06-02T15:17:00.000+02:00

I dag møtte jeg en villsau, av den mannlige sorten. Helt svart -- med krumme horn. Av alle steder sto han og drøvtygde i fotgjengerundergangen mellom Bystasjonen og Lille Lungegårdsvann. Mens regnet øste ned utenfor. Han heter Hegg og bor på Fanafjellet og har aldri vært i byen før.

Er det ikke herlig?

Foto: Morten Wanvik

Et kupp

2006-05-31T15:18:00.000+02:00

Seinere i dag skal vi til Fyllingsdalen og hente ett stykk strøken grønn sofa fra 60-tallet og to matchende stoler. Vi fant møblene på Finn og jeg er veldig fornøyd. Sofajakten har tatt tid. Mange, mange måneder. Vi ville ikke på Ikea. Det hadde vært lettere. Men vi ville ha noe med mer sjel. Vi er så sjelfulle. Brukt-kjøp er dessuten miljøvennlig og økonomisk.

Nå er vi i mål.

For et par måneder siden trodde jeg også at vår (litt halvhjertede) sofajakt var over. Vi reiste til Bønes og avtalte med ei dame at vi skulle kjøpe sofaen ho hadde lagt ut for salg på Finn. Det tok utrolig lang tid å komme seg inn til sentrum igjen, fordi det var søndag og nesten ingen busser gikk.

Dagen etter fikk jeg en SMS der ho skreiv at "min mann har ombestemt seg". Jeg trodde ikke sånt gikk an, men det gjør det altså. Jeg svarte ikke på meldinga hennes. Jeg har stor tro på at Fyllingsdalen-paret er pålitelige. Dessuten er denne sofaen MYE finere.

Putene og fruktskåla følger ikke med. Det er greit.

Jeg møtte Mummitrollet

2006-05-30T14:28:00.000+02:00

Tenk det! Midt på Tårnplass.

Jeg ble:
1. Litt flau.
2. Litt redd.

Mummitrollet snakka svensk. Og spanderte sjokolade.

Foto t.v: Lynet. Foto t.h: En svenske ved navn Magnus.

Hahaha...

2006-05-30T11:33:00.000+02:00

Det er en befrielse å oppdage at det ikke bare er jeg som sliter med teksten på supportersangene. Noen roper for eksempel "Sjørøverpakket!" i stedet for "Kjør over pakket!".

I forbindelse med denne lille saken, måtte jeg researche først for å finne ut hvordan bergensere setter ord på det, når de ikke liker dommeravgjørelsene. -- Dere synger vel ikke "UT MED DOMMER'N, INN MED KUEN?", spør jeg.

-- Kuen? Nei. Aldri hørt om. Ku? Nei. Hallo, sier mine bergenske informanter, som har klippekort på Stadion.

Jeg får vite fra informert hold at her synger de iblant dette: "Dommeren er homosexuell, han vet det ikke selv, men kona heter Kjell". Eller så brøler de "FERGEBILLETTØR" når de er misfornøyd med dommeren.

Fergebillettør ja... Er det fordi fergebillettører liksom har dårlig peiling på fotballreglene? Fordi fergebillettører er veldig strenge? Jeg grubler, og diskuterer spørsmålet med venner. Uten at vi kommer frem til noen genial forklaring.

Det er utrolig morsomt at "fergebillettør" egentlig skal være "Bergen til eg dør!"
Full oppreisning til alle fergebillettører - NÅ!

Har du sett,,,

2006-05-29T00:11:00.000+02:00

...jammen hadde de ikkje rett, alle sammen. Lidenskap du liksom.

(Se innlegget under)

Supporter-skuff

2006-05-28T23:42:00.000+02:00

"Nei Marte, de synger IKKE "ÆLSKAR Braaann, Bærrgens stothet", de synger "SK Braaann, Bærrgens stolthet", opplyste de jeg så Brann-Lyn 2-0 sammen med i dag. Alle var enige om at jeg tok feil på dette, ikke helt uviktige punktet. Jeg fortsatte å synge inni meg.

Selv om jeg ikke hadde sett kampen, noe som som regel er tilfelle, hadde jeg ikke kunnet unngå å få med meg hva som skjedde på Stadion, så lenge jeg bor og lever i Bergen sentrum.

-- Gje meg en pøøølsæh, med beiken, eg e så jækla SUUULTÆNN, informerte den vaiende, alkodunstende unge rødkledde mannen på Seven Eleven. Etter kampen. --Eg ska på Fottiken no (les: Fotballpuben), peste han videre, og så sa han noe grisete mens han trykka seg opp mot meg, som var uheldig å stå foran han i køen. Han fikk beikenpøøølsæhen sin, og var glad, det er jo fint, i og med at Bærrgens stolthet jo hadde vunnet og alt.

Nå i sted gikk to typer forbi vinduet mitt og sang: "Vi e Braaann, Bærrgens stolthet", og jeg spissa ørene såklart, men på grunn av dette uunnværlig høye alkoholinntaket som gjerne er forbundet med fotballgalskap, var det HELT umulig for meg å høre forskjell på ÆLSKAR og SK.

Jeg synes SK er mye mindre lidenskapelig enn ÆLSKAR. Det er opplagt. Og jeg akter å fortsette å synge min egen versjon, helt stille naturligvis, eventuelt inni meg, når det føles naturlig.

Ækte lidenskap har et navn...

¡Qué bonito es Panamá! - jeg sniker meg unna sammen med en liten bjørn og en liten tiger...

2006-05-26T23:06:00.000+02:00

Eranse una vez un pequeño osito y un pequeño tigre que vivían a la orilla del río. Ahí, donde sube el humo, junto al árbol grande. Y tenían también una barca.

Vivían en una acogedora casita con chimena.
-¡Qué bien! - decía el pequeño tigre -.
Tenemos todo lo que uno puede desear y no tenemos que temerle a nada.
Y además somos fuertes.
¿No es verdad, oso?
- Si señor - decía el osito -,
yo soy fuerte como un oso y tú eres fuerte como un tigre. Eso basta.

---------------------------------------------------------------------------------------------

Aprendo español con libro de niñas. Janosch es un ingenio. He makes my heart happy.

---------------------------------------------------------------------------------------------
El osito iba todos los días a pescar con su caña y el pequeño tigre iba a buscar setas al bosque.
El osito hacía todos los días la comida porque era un buen cocinero.
-¿Prefiere Ud. el pescado con sal y pimienta o con limón y cebolla, señor tigre?
- Con todo - decía el pequeño tigre - y además la ración mas grande.
De postre comían setas asadas y después compota de bayas silvestres y miel.
Llevaban una vida verdaderamente agradable allí, en la acogedora casita a la orillo del rio...

--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg sitter her og sniker meg unna spanskleksene mine. Semestret var ferdig for altfor lenge siden, det har gått en hel måned, og i neste uke får vi seks ekstratimer. Jeg er ikke helt klar.

--------------------------------------------------------------------------------------------

- Mira estas gafas, Louisa. ¿Me quedan bien? ¿Te gustan?
- Sí, te quedan superbién, tienes que comprarlas.

--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg er kjempeglad for at det er fredagskveld. Ekte takknemlig for to lange fridager med totalt ubegrensede muligheter. Jeg sniker meg unna fredagsunderholdninga på TV. Selv om jeg er aleine heime.

Jeg kommer på at jeg sneik meg unna resten av kveldssola også... Himmelen er oransj og ferskenfarga nå, og skyene har fått rosa og lilla farger.

En full bergensk gutt på fortauet prater intenst til dama si, som har lyst langt hår og høye hæler som klikker, om en matrett som ho sier høres ekkel ut. MASSE majones og KLÆSJ! Sier han.

Paret passerer to menn med lange svarte kjortler og kors om halsen. Jeg hører ikke hva de snakker om. Det er sikkert ikke majones.

¡Qué bonito es Bergen!

Kronprinsen

2006-05-25T12:20:00.000+02:00

Jeg så kronprins Haakon i går. Mange venta lenge på Kong Olav Vs plass før han kom. Flere hundre, selv om det var midt på blanke formiddagen og det regna litt. Ei dame slo meg i ryggen fordi ho syntes at jeg sto i veien for sikten hennes. Jeg flytta meg, og til slutt kom kronprinsen.

Jeg synes kronprinsen virka som en trivelig fyr. Absurd jobb han har. Og leit at han må passes så godt på, tenkte jeg. Foran den svarte bilen der kronprinsen satt, kjørte ikke mindre enn ni politi-motorsykler. Bak kom to sivile og en uniformert politibil. Ei thailandsk dame hadde pynta seg og tatt med egendesigna ullgensere som ho ville at kronprinsen skulle ta med til mora og faren sin. Men det var aldeles ikke lov å gi kronprinsen noe.

Kronprinsen sto og smilte foran musikere og drillpiker fra 22 skolekorps. De spilte den ene slageren etter den andre. GP-Christine Guldbrandsen hadde Hardangerbunad på og sang Nystemten. Ei eldre kvinne ved siden av meg kunne teksten på både Hollmennkollmarsjen og Kongesangen og alt det andre de spilte.

Etter et kvarters tid var det over. En Festspill-åpningsseremoni med lange tradisjoner. Et glimt av et eller flere medlemmer av kongefamilien. Kronprinsen kjørte videre til Grieghallen sammen med alle politifolkene sine. Nye eventyr venter alltid.

Sosialurin

2006-05-14T20:51:00.000+02:00

Det finnes en avis som heter Sosialurin. På Færøyene. Det synes jeg er festlig.

Kjendisparty

2006-05-08T16:28:00.000+02:00

- "Hvem er det??"
- "Er han en kjendis??"

Variasjoner av dette spørsmålet ble hyppig stilt foran den røde løperen, der folk hadde stimla sammen for å se Ekte Kjendiser fra Hollywood på vei inn på en VIP-fest.

(Foto: Polarprinsessa)

Her venta noen hundre personer på kjendisene i flere timer en torsdagskveld.

Jeg synes det er morsomt.

For jeg trodde, inntil nylig, at defenisjonen på en kjendis er at folk veit hvem han/ho er fra før.

Men i dette tilfellet, da Hollywoodkjendisene inntok Bergen en uke i april, hadde kjendisene navneskilt foran seg på pressekonferansen. Heldigvis. For jeg så jo ikke forskjell på kjendisene og arrangørene. Og da de skulle vise seg frem for de av byens borgere som venta utenfor kjendisfesten, ble navnene deres ropt opp da de én etter én steg ut av en svart BMW og forserte den røde løperen - samt hvorfor de er kjendiser.

Jeg visste hvordan Nick Carter (Backstreet Boys) så ut, men det er aldeles ikke sikkert jeg hadde kjent ham igjen på gata likevel. Ikke broren Aaron Carter heller.

Jeg kjente igjen ho mørkhåra fra Sykkelpolitiet, men ante ikke at ho het Paula Trickey. Nå veit jeg at ho er veldig hyggelig, har fått større pupper enn da ho sykla rundt på Pacific Blue, og at ho elsker å fiske.

Jeg turte ikke å få tatt et bilde av meg og Paula sammen. (Jeg glemmer ikke Kaptein Kabelsatan-opplevelsen så fort). Istedet lurte jeg meg til å fotografere Sykkelpolitibeiben med mobilen. (Bildet blir større hvis du klikker på det).

Hvor mange av disse kjendisene kjenner du?

David Faustino (Våre verste år)
Shane West (Akutten og Buffy)
Matt Czuchry (Gilmore Girls)
Samuel Page (CSI Miami og I syvende himmel)
Amaury Nolasco (Prison Break)
Rockmond Dunbar (Prison Break)
Joey Fatone (N'sync)
Chris Kilpatric (N'sync)
Nana Gbewonyo (Coach Carter)
Paul Johansson (One Three Hill)

Jeg tror det hjelper mye å ha fri på dagtid og få inn TV3.

Smiler og danser, smiler og danser

2006-05-05T13:44:00.000+02:00

Klokka er 1130 om formiddagen og vi er i en diger idrettshall i Bergen. En glad, tynn liten gutt på 13-14 år står aleine og danser. Rundt ham er mer enn 5000 andre ungdomsskoleelever. På scenen står Kaizers Orchestra. De slår på oljefat. Rytmene dunker ut i hallen.

Gutten har tjukke briller og er psykisk utviklingshemma.
Og så blid!
Han smiler og danser og smiler og danser. Jeg blir i godt humør av å se på ham.

Så ser jeg flokkene med jenter i rosa små topper, miniskjørt og nyvaska hår som ler av den dansende gutten. De hvisker og peker. Han ser ikke dem. Han danser.

Ei pen, kul jente kommer forbi. Ho smiler på en måte som ikke er slem, stopper og legger armen rundt skulderen hans og rocker sammen med ham ei lita stund. Så forsvinner ho i folkehavet.

Gutten smiler og danser, smiler og danser.

Kom mai du skjønne milde

2006-05-05T10:35:00.000+02:00

Sola skinner og jeg går ute uten jakke på. Det er ikke til å tro. Dagens anbefaling er Regnværsboka. Jeg visste ikke at det kan regne ekte frosker. Det skjer ikke ofte, men det er ikke helt uvanlig heller. Jeg har aldri tenkt på at vannet jeg heller i meg en gang kan ha blitt drukket og tissa ut igjen av en dinosaur. Jeg elsker den tanken.

I Australia lever en frosk som kan klare seg uten vann i to år. Den bor i ei hule i sanda og kommer bare frem når det regner. Når vannpyttene begynner å tørke inn etter regnet, fyller frosken seg med vann så den blir stor og kulerund. Så graver den seg ned i sanda igjen og venter på neste regnvær. Det hender at folkene som bor i ørkenen, graver opp froskene for å få vann.

Det jeg lurer på, er hvordan folkene får i seg dette vannet? Spiser de den store våte frosken? Stikker de hull i den og drikker av et slags sugerør, eller presser de vannet ut av frosken?

Noen som veit?

Litt om Pia Haraldsens slektsforhold

2006-04-27T15:19:00.000+02:00

I forbindelse med at Pia Haraldsen nå er inni Big Brother-huset og dermed hyperaktuell, benytter jeg anledninga til å videreformidle noe oppklarende og nyttig informasjon om hennes slektsforhold. Det er Nadina som har tatt seg bryderiet med å greie ut om dette: Pia Haraldsen er IKKE dronning Sonjas niese, slik mange later til å tro. Moren hennes var gift med sønnen til broren til Sonja, nå skilles de. Med andre ord: Nevøen til Sonja var stefaren til Pia en stund. (For ordens skyld: dronning Sonja har som alle vet IKKE blått blod, ho er inngifta i kongefamilien).

Side 2 skriver:
Pia Haraldsen må forsørge familien etter at foreldrene Jasmin og Karl-Otto flyttet fra hverandre i fjor sommer. Pia er fortvilet over at hennes stefar, som er dronning Sonjas nevø, ikke vil betale barnebidrag til hennes to yngre brødre Haakon og Karl William.

Pia ble i starten betegnet som «dronningens niese», men den betegnelsen har hun nå kvittet seg med. - Det er veldig bra at jeg ikke lenger blir betegnet som Sonjas niese. Det var veldig slitsomt i begynnelsen. Jeg fortalte til journalistene at de ikke skulle gjøre det, men jeg tror mediene beskrev meg som Sonjas niese bare fordi det hørtes bedre ut, sier Pia.

Nadinas avsluttende kommentar: Hvis Pia en gang får barn, kunne hun sagt at de var ste-tremenningene til Lille Ma, Sverre og Ingrid Alexandra. Hvis ikke Karl-Otto hadde forlatt Jasmin.

PS: Jeg har ikke sett en eneste episode av Big Brother i år. Ikke i fjor heller.

Prinsesse-idyll

2006-04-23T19:55:00.000+02:00

En mørk, skikkelig kjip vinterdag, ba Lynet meg om å merke av en dag i filofaxen hennes som skulle være feire-våren-med-champagne-i-parken-dagen. Vi har gleda oss lenge og fredag var dagen der. Med sol og glede. Og så kunne vi feire Lynet sin bursdag, som egentlig er i dag. Gratulerer med dagen prinsesse Linn!

Scooter-prinsessa

2006-04-23T19:38:00.000+02:00

Sånn ser vidunderet ut.

Her vil vi illustrere at kjørehanskene matcher kjøretøyet. Og at scooteren kler sin eier.

(For ordens skyld: sykkelen var naturligvis ikke med på bursdagsprinsessas rødvinsfestivitas. Men det var jeg).

Mateas flukt

2006-04-23T19:17:00.000+02:00

(Telemark, en påskekveld): - "Hvor er kameraet mitt!" Roper svigermor L. Vi vet ikke. Hvorfor skal ho absolutt ha det nå? -"Jeg skal bevise for noen dårlige barnevakter dere er", sier L, mens ho leter forgjeves etter fotoapparatet sitt. - "Jeg har kamera", sier jeg hjelpsomt, og følger etter ut på trappa.

Der ute i mørket, på gårdsplassen, står frøken Matea (som jeg helt sikkert trodde var på kjøkkenet med svigermor, de har stort hus...) og ser liksom-uskyldig ut, iført pysj og noen avklipte støvler som er litt for store. Ho har foreløpig ikke gjort rede for hvor ho hadde tenkt seg hen.

Kvinner og appelsiner

2006-04-10T18:38:00.000+02:00

Nå har jeg brukt opp alt varmtvannet på hygieniske formål, vanna blomster og føler det er forsvarlig å ta påskeferie snart. Jeg er forberedt, da jeg har brukt helga på å lære om Judas-evangeliet. Hva hadde vel påsken vært uten Judas Iscariot? Marsipan og appelsiner? Jeg er for øvrig klar for å synke ned i ei hvilken som helst snøfonn med en appelsin når som helst.

KJØR DEBATT: Hva er forskjellen på yrkeskvinne og karrierekvinne? Den ene har et yrke og den andre en karriere? Forsømmer karrierekvinner sine oppgaver som mor og/eller hustru, mens yrkeskvinnene er kvinnene som klarer alt? Er man yrkeskvinne hvis man feks jobber på REMA, eller har man i så tilfelle bare en jobb? Karrierekvinner må sannsynligvis være tilgjengelig for jobben døgnet rundt og har minst 300 overtidstimer i året. Men kan hun jobbe hvor som helst? Kan en karrierekvinne være ansatt i det offentlige, feks i SFO? Eller bør hun i så tilfelle være ordfører eller byrådsleder? Må en karrierekvinne tjene minimum 600 000 i året, eller er det yrkets status i samfunnet som bestemmer dette? Er en yrkesmann det motsatte av en sosialklient/mann på trygd?

Jeg visste det ikke

2006-04-07T13:49:00.000+02:00

Kjøttfag er faktisk en utdannelse.

de Elyseiske enger

2006-04-06T20:18:00.000+02:00

hun kjører traktor i Østfold et sted
men jeg får ikke lenger være med
jeg vaser rundt og juger
storbyen truer og knuger
hun danser lett på sommereng
med traktorsko og ellers ikkeno'
mens jeg går altfor sent i seng
fattig, stygg og uten peng'

vi drømte om et småbruk, et felles paradis
med ost og løk, med smørrebrød og gris
med lysten vind i veldig høye trær
og møkkakjøring i skummelt lite klær
men vår kjærlighet, den skar seg
intet plaster var å se
så den blødde fra seg utpå jordet der et sted

ref:
der har hun plantet et tre
som jeg nok aldri får se
men alle andre får være med
og pløye opp den åker der jeg før fikk så i fred

blant løk og kantareller
jeg banner så det smeller
blant jordbær og rødbeter
der plogen velter meter
hun danser lett på sommereng
med traktorsko og ellers ikkeno'
mens jeg går altfor sent i seng
fattig, stygg og uten peng'

ref:
der har hun plantet et tre
som jeg nok aldri får se
men alle andre får være med
og pløye opp den åker der jeg før fikk så i fred

(tekst: Leif Helgeland)

Det var på sin plass nå, med litt trist men akk så vakker lyrikk.

(Du finner mer om de elyseiske enger her.)

Motepolitimann og hedersridder

2006-04-06T15:43:00.000+02:00

Da jeg leste denne festlige nyheten om den antatte sammenhengen mellom ungdomsmote og dårlig oppførsel, begynte jeg straks å lure på hvilken klesstil rektor Martin Lövström (bildet) selv sverger til. Underbuksene hans er sannsynligvis ikke synlige. Jeg fant videre ut at rektor Lövström ikke er noen hvemsomhelst. Han er hedersmedlem i Uppsala Akademiska Roddarsällskap. Videre er han medlem i Elittränargruppen i Hallands Idrottsförbund.

Rektor, akademisk hedersridder, elitetrener og motepoliti. En mann med autoritet, engasjement og sikker smak. Tenk så morsomt om alle ungdommene på Tullbroskolan må kle seg som ham, for å få muligheten til å drikke av kunnskapens kilde på skolebiblioteket...

No lengte ho nordover igjen

2006-04-04T23:21:00.000+02:00

Støa i Forråsen i november

Verano y invierno

2006-04-04T22:56:00.000+02:00

Fra plenen på Bjørklund.

¡Aprendas noruega aquí!

2006-04-04T21:52:00.000+02:00

¡Aprendas noruega aquí! Learn the Norwegian language here! Her kan du lære norsk.

Le chiste del día

2006-04-04T17:37:00.000+02:00

Nordlending i Oslo, i krangel med indisk parkeringsvakt med kvit turban: Æ håpa, fan steike i helvete, at det derran såret du har i haue aldri gror!

Lama-ønskereprise

2006-04-04T14:39:00.000+02:00

Jeg føler behov for å formidle litt interessant informasjon om den fascinerende lamaen.

** Lamaen kommer fra Andesfjellene. Den er i slekt med kamelen.
** De første lamadyrene kom til Norge i 1998. De fleste lever i Telemark, der det er syv oppdrettsbønder. Disse har mellom 20 og 40 dyr hver.
** Lamaen er skapt for barske forhold og tåler en temperatursvigning fra null til 60 minusgrader på én time. Den tykke pelsen isolerer både mot kulde og varme.
** I Norge koster en lama mellom 10 000 og 25 000 kroner. De drektige hoppene er dyrest.
** Lamaen føder i snitt en kalv i året. De går drektige i 11 ½ måned.
** Dette eksemplaret heter Platon, og har ikke dårlig ånde.

Dagens anbefalinger

2006-04-03T21:49:00.000+02:00

La recomendación del día I: "Stolthet og fordom" av Jane Austen. ("Pride and prejudice") Jeg har nettopp lest den med stor innlevelse og entusiasme. Forfatteren må ha vært genial.

La recomendación del día II: Brokeback Mountain bør oppleves! Historien er like romantisk og tragisk som den legendariske Romeo og Julie-affæren. Siden det handler om forbudt kjærlighet, er filmen forbudt på Bahamas og bannlyst i Kina. Men i Singapore og på Jamaica er det lov å vise filmen, selv om det er forbudt å "praktisere homofili" i de landene. Det er jo et skritt i riktig retning.

Aprendo español los martes

2006-04-03T20:47:00.000+02:00

Los martes aprendo español. Og nei, det er IKKE spesielt lett. Hvem er det som har spredd myten om at det liksom ikke er vanskelig å lære spansk? Noen som går på kurs mer enn én gang i uka, kanskje. Una vez a la semana... Det var godt å få det ut. Nå kan jeg gå tilbake til de refleksive verbene mine. Det står i oppgaven at jeg skal lage meningsfylte setninger. Dette kravet om at setningene skal inneholde mening er definitivt den største utfordringa. El chico se llama Pedro. Pedro se lava. No me lavo. No me atrevería a cantar en público.

En Bergen, llueve a cántaros.

Miss Airbag

2006-03-30T11:50:00.000+02:00

Lola Ferrarri var kanskje svært forelska i sin mann, og han likte sikkert store pupper. Miss Airbag og hennes makabre skjebne bør ikke glemmes.

Jeg er ikke sikker på om man kan kalle Lolas utstyr for pupper. Pupp høres litt for lite ut i mine ører. Silikonballongene hennes kan omtales som både hyller og daier. Disse ordene krever etter min mening visse dimensjoner. Hvor stor må en pupp være før den kan kalles en mugge?

Boller og gullsko

2006-03-27T23:55:00.000+02:00

Jeg har aldri vært noen ivrig baker. Før bakte jeg brød av og til. De ble alltid gode, og hver gang tenkte jeg at "dette må jeg gjøre oftere!". Men så tok det alltid noen måneder til neste brøddeig likevel. Så ble jeg kjæreste med en baker. Tilgangen på bakevarer forbedra seg radikalt. Plutselig syntes jeg at to dager gammelt brød var tørt og uinteressant, yesterdays news. Og baking ble omtrent det minst naturlige jeg kunne finne på å foreta meg. Til å begynne med turte jeg naturligvis ikke. Både mora og tanta mi, som begge er erfarne bakere, uttrykte (i en sånn påtatt spøkefull tone) en viss prestasjonsangst når de bød ham på baksten sin. Men bakere liker naturligvis like godt som alle andre å spise herlige ting som andre har bakt.

For ei uke siden fant jeg noen fabelaktige gullsko på en bruktbutikk. Da jeg kom hjem, bakte jeg boller. Mitt første bakverk siden bakeren kom inn i mitt liv. (Bortsett fra ei sjokoladekake sist sommer). Alle ingrediensene havna oppi bollen i feil rekkefølge. Jeg kom heilt skjeivt ut da jeg begynte med å blande tørrgjær i melka. Sånn skal man gjøre med den sorten gjær som kommer i små firkanter. Tørrgjær skal i melet. Uansett: Feilen forplanta seg naturlig nok gjennom hele den videre prosessen. I tillegg måtte noen stikke på butikken og kjøpe mer mel underveis, fordi jeg hadde glemt å sjekke at vi hadde nok før jeg spente på meg skoene og satte i gang. Sånn at deigen ble litt i kaldeste laget før jeg var i mål.

Jeg veit ikke om det var fordi min mann bakeren eller min unge niese engasjerte seg i prosjektet mitt at jeg ble så ukonsentrert. Den yngste får ta mesteparten av ansvaret for at det var mel og klissete deig over hele gulvet (som var veldig vått og glatt etter oppvasken vi nettopp hadde tatt), da baksten endelig havna i ovnen.

Men alle var enige om at bollene ble gode. Det skyldes garantert gullskoene.

Vi snakker tørrfisk

2006-03-13T22:08:00.000+01:00

Av og til får jeg utrolig lyst på tørrfisk. Sånn som akkurat nå. Her bor jeg. I en by ved kysten. Og så er tørrfisken så utilgjengelig for meg at det ikke er til å tro. Nå har jeg aldeles ikke de rette forbindelsene her i byen. Jeg har hørt at det koster 300 kroner for et eksemplar på Bryggen. Sånt finner jeg meg ikke i. Det er umoralsk og uaktuelt.

En gang hadde jeg de rette forbindelsene. Jeg vokste opp med en bestefar som alltid banka tørrfisk til meg når jeg kom på besøk. Tørrfisken hang til enhver tid i vedsjåen utenfor huset. Flere familiemedlemmer reagerte negativt og hevda at tørrfisk lukter dårlig. Jeg og han far (bestefar, red. anm.) var dypt uenig i dette. Som regel gumla vi den utendørs, eller inne i vedsjåen. For deilige ting kan ikke nytes fullt ut, samtidig som andre snakker nedsettende om dem. Nå er ikke han far her lenger. Jeg brenner fortsatt for tørrfiskens utmerkede kvaliteter og egenskaper, men jeg nekter aldeles å betale 300 kroner for en tørr fisk. Og det tror jeg han far holder med meg i. Nordlendingene begynte å seile til Bergen med tørrfisk og tran allerede på 1400-tallet. Jeg tror aldri han far hadde trodd dette om Bergen.

Tørre fakta: Tørrfisk lages som regel av gyteklar torsk (skrei), men også hyse eller sei. Fisken henges til tørk på stokker i Nord-Norge, etter at innvoller og hode er fjerna. Alternativt blir fisken splitta etter hele lengden, slik at den bare henger sammen ved halerota (rotskjæring). Ernæringsekspertene lovpriser denne konserveringsmetoden. For selv om 80 prosent av vekten tørker bort, beholder fisken alle proteiner og næringsstoffer.

Å tørke fisk er en av de eldste måtene å konservere mat på som vi kjenner til. Hadde man tørrfisk, så kunne man alltids lage seg et fiskemåltid, selv om det tok noen dager å lage det til.

Vikingene hadde med seg tørrfisk som niste når de dro på tokt. Tørrfisk nevnes tidlig i historien som handelsvare eller byttemiddel for å få med seg andre nødvendighetsartikler hjem. Og hva skjer nå? 90 prosent av norsk tørrfisk eksporteres til Italia og jeg får den ikke gratis lenger.

Jeg foretrekker tørrfisk helst som snacks. Øl passer godt til. En hvilken som helst bryggekant duger. Jeg gleder meg til sommeren.

Miss Marte

2006-03-02T17:56:00.000+01:00

Miss Norway fikk nettopp krona på hodet. Jeg kunne selv nesten vært Miss Norway. Det var SÅ nært. Jeg ble intervjua av Miss Norway-folkene. Nei, jeg hadde ikke bikini på. Relativt vanlige 90-tallsklær. Faktisk var jeg på jobb for Troms Folkeblad. Jeg skulle dekke et Miss Norway-arrangement på et hotell som seinere brant ned, men nå er bygd opp igjen. Det var få jenter som hadde meldt seg på. Selvfølgelig. For å være nøyaktig så var det én. De fleste var jo bare der for å se på hvem som turte å melde seg på, og etterpå si ting som:"fyfaen ho der trur ho e så jævli fin" og lignende. Jeg hadde ingen tanker om å delta i konkurransen. På dette punktet krever jeg å bli trodd. Men jeg ble altså BÅRET inn på intervjurommet av to lokale menn, jeg vet ikke om de prøvde å hjelpe arrangørene eller om det bare var for å plage meg. Det hjalp ikke at jeg slo og sprella og ba dem slippe meg ned. De satte meg ned midt på gulvet foran den måpende juryen, og jeg hadde valget mellom å løpe eller bli stående. Juryen smilte og ba meg sitte ned. De stilte meg spørsmål som jeg ikke husker lenger. Det var så ufattelig pinlig. Jeg forklarte at det var en misforståelse at jeg befant meg der inne. At jeg var journalist og ikke hadde lyst til å bli båret noe sted. De smilte bare, og etter ei veldig kort stund sa de at jeg kunne gå. Flere jenter ble overtalt den kvelden, og den peneste vant. Hun så ikke spesielt glad ut. For etterpå trodde jo alle at hun trodde hun var noe, og det er jo ingen drømmesituasjon.

Et must for moderne kvinner

2006-02-27T10:12:00.000+01:00

ENDELIG! Det er slått fast: Kvinner verden over ønsker å slippe å iføre seg nylonstrømper. Men ikke på bekostning av glatte og velformede bein! Nei! Nå har de ankommet Norge - strømper på sprayboks. Klikk på NYCE LEGS. Et must for enhver moderne kvinne. De skjuler sprengte blodkar, blodårer og misfarvinger. De puster og smitter ikke av. Man kan hoppe i bassenget, uten å miste strømpene! De fjernes med vann og såpe. Denne geniale løsninga har ført til at det ellers så stabile amerikanske nylonstrømpemarkedet har falt med 40 prosent siden 1997. Trendforskere mener dette dramatiske fallet skyldes en mer avslappa påkledning både i hjemmet, og særlig på arbeidsplassen, samt kvinners økende krav til komfort. Hvorfor kvinner hater nylonstrømper? Fordi de rakner, strammer i livet og ofte føles direkte ubehagelige. All denne deilige informasjonen har jeg henta fra den norske distributøren av nevnte geniale sprayboks-produkt. For latterlige NOK 299 får moderne kvinner en unik mulighet til å flashe sine bare bein og glemme alt om nylonstrømper - mens det fortsatt se ut som at de har dem på! Gåttabanen.

Min første støvsuger

2006-02-22T19:04:00.000+01:00

Fordi jeg på visse felt er forhistorisk, og har et inkonsekvent forhold til økonomiske spørsmål, har jeg aldri i mitt liv kjøpt en støvsuger. Ikke før nå. Innkjøpet ble gjort da jeg oppsøkte en butikk for å kjøpe kost og støvbrett. Skeptisk betrakta jeg den lille dustekosten som kosta 150 kroner. Jeg liker slett ikke å koste. Da oppdaga jeg støvsugeren. Som ikke kosta så mye mer enn kosten og støvbrettet. Nei, den er ikke rød og lekker. Ikke av merket Nilfisk. Den har ingen skjønn metallisk glans. Den er blå og streit. Min første støvsuger. Hva blir det neste? Stavmikser? Foodprocessor? Strykejern? Elektrisk tannbørste? Xbox? Symaskin? Jeg har ostehøvel, skotørker og vaffeljern fra før.
Jeg har batteridrevne salt- og pepperbøsser også, som lyser i mørket.

Bergenske uttrykk jeg ikke finner det naturlig å uttale muntlig

2006-02-20T12:21:00.000+01:00

Visse ord og setninger er det nesten umulig å adoptere fra en fremmed dialekt, for så å uttale dem på et naturlig vis.

Disse ordene er mine favoritter: undik (truse), strømpik (strømpebukse) og badik (badedrakt).

Ord jeg ikke kan ta i bruk fordi det er ekstremt unaturlig for meg: Daier (pupper). Fullemann (full mann). Konemor (kona mi). Tjommi (kompis). Tjuagutt (erkebergensk guttehvalp eller voksent eksemplar av dette). E det nåke knall i padden? (umulig å oversette). Slitan! (gratulerer med noe nytt).

Da jeg flytta hit til denne byen, skjønte jeg fort at antallet banneord måtte begrenses til det minimale, fordi man sør for et visst punkt her i landet oppfattes som vulgær og/eller tilbakestående hvis man banner for mye. Bannskap høres annerledes ut sørpå. Nordnorsk hverdagsspråk blir grovt og oppsiktsvekkende i vest.
MEN: Her i Bergen har de et uttrykk som jeg synes høres verre ut enn det meste som er å høre feks på nordnorske puber langs kysten når fiskerne kommer i land. Som jeg ALDRI kunne fått meg til å si. Men her sier ALLE det, fine fruer og hele gjengen. Når de skal uttrykke at noen trenger straff, sier de: Hon/han skulle HATT I RÆVEN. Altså: Hatt I ræva. Det er så drøyt. De mener visstnok et dask PÅ baken, men det er IKKE det de sier.

Statistisk rapport

2006-02-14T23:45:00.000+01:00

Siden min Vrasklosk-bror akkurat har gitt meg en innføring i statistiske blogg-hjelpemidler, og det viser seg at jeg i øyeblikket har trofaste lesere fra 44 forskjellige datamaskiner, føler jeg meg forpliktet til å informere om hvor i verden denne herlige leserskaren befinner seg. Siden det er mulig å finne ut, og relativt interessant.

Jeg er naturligvis klar over at datamaskiner forandrer IP-adresser av og til. Så det kan jo være at følgende info ikke er 100% nøyaktig, men likevel en god indikasjon. Eventuelt bare pølsevev.

Ok. Heile 70,45 % befinner seg i Norge. Naturlig nok, siden jeg foreløpig utelukkende skriver på morsmålet. Ifølge pålitelige EasyCounter har jeg lesere ved 31 ulike PCer her til lands.

Videre viser det seg at 20,45 % av leserne lever i United Kingdom, de disponerer totalt 9 datamaskiner for å være nøyaktig. Det finnes en mulighet for at de bare har klikka på linken fra min engelskskrivende bror sin blogg én gang, og ikke bryr seg med hva polarprinsessa foretar seg i det hele tatt, men det er jo en ærlig sak.

Den ene leseren jeg har på New Zealand kjenner jeg. Ho er fra Brasil, skjønner ikke et ord norsk, men utgjør altså likevel 2,27 % av mine lesere.

Jeg har videre 1 leser i Spania, som kan være ho Annie eller han Georg. Eller en fremmed spanjol som har gått sæ vill.

4,55 % av leseran mine bor i USA. De er altså 2 stk.
Jeg tipper det er Mr. President Himself som søker inspirasjon, og Brad Pitt som ser på bildene.

Fascinating.

En liten godbit

2006-02-14T16:57:00.000+01:00

Jeg har akkurat inntatt en liten godbit, og vil nå anbefale følgende lille snack til mine mange faste lesere: Helst skal du ha heimelagede fiskekaker. Har du ikke smurt sammen noe sånt i det siste, duger de du får på butikken også. Steik dem. Gjør brødskivene klare. Det er en viktig detalj at du dypper skivene i fettet som fiskekakene har stekt i. Kjør på med salat hvis du har sansen for det. Remulade er deilig til, eller helst denne fabelaktige nye urtemajonesen som har kommet på markedet. Det var det hele.
Bonusen er at etterpå lukter det nesten som på kjøkkenet til bestemora mi.

Nå som jeg er mett, skal jeg gjøre spanskleksene mine. Jeg skal lære meg å bestille på restaurant, men aller først skal jeg leke at jeg er i butikken, eller i en bod, og så skal jeg for eksempel: Spørre om de har ost fra La Mancha. Understreke at jeg ikke vil ha camembert, for så å bestemme meg for å kjøpe 250- doscientos cincuenta - gram med skinke. Videre skal jeg be om to kilo poteter og en halv kilo epler (manzanas). Jeg slår fast at det er røde epler jeg er ute etter, og til slutt planlegger jeg å spørre hvor mye det blir til sammen. Cuánto es?
(Dessverre får jeg ikke til å skrive "?" og "!" opp-ned på PCen min, så det ser litt rart ut...)

Adiós, buenos días.

Mitt drømmedyr

2006-02-14T10:14:00.000+01:00

Jeg hadde en sau en gang som het Prikka. Ho hadde fregner, og var utrolig væn (tam). Jeg og ho Prikka hadde det så fint sammen. Hver dag når jeg kom hjem fra skolen, lå ho Prikka ute på marka og tygde på noe gress og venta på meg. Jeg fikk ligge oppå ho, ho var så mjuk og lukta så godt. Hvis jeg var trøtt, duppa jeg av på saueryggen. Det var alltid sommer.

Når det ble høst spiste vi fårikål. De hadde kommet fra Nord-Norges Salgslag og henta ho Prikka og de andre. Han pappa sa at vi ikke spiste ho Prikka. Jeg visste at det var det noen andre som gjorde.

Ho Bølla

2006-02-13T14:46:00.000+01:00

Jeg stiller meg bak Grillski si salige bestemor fra yttersida av Senja. Ho Anna Kristofa sa det sånn: "Æ har no aldri vært nokka katteklinar". Ikke jeg heller - selv om jeg har stor respekt for kattedyrenes arrogante selvstendighet og har sans for den fysiske smidigheten deres. Men av og til i livet trår man feil. Jeg har sjøl gjort det opp til fleire ganger. Som da jeg skaffa meg katt.

Dessverre blei ho Bølla til et monster, og jeg tar på meg en stor del av ansvaret for det.

Da jeg tok med meg den lille kattungen hjem, var ho så vanvittig skjønn og bare tre uker gammel. Ho vokste og malte og var både reinslig og snill.

Nødvendigvis blei ho kjønnsmoden, og viste interesse for de lokale monsene. Det er ikke lett å lure p-piller i katter som ikke vil ha dem. Metoden min var å vente med å gi ho mat, sulte ho litt ja – sånn at ho ukritisk slukte maten, inkludert pillene jeg hadde gjemt inni der. Det fungerte bare delvis.

Etter at ho Bølla ble mor, forandra ho personlighet. Ho ble slem. Jeg var der og støtta ho under fødselen. Og ga bort alle de fem søte små velskapte ungene hennes etterpå. Det ble tydelig at ho ikke likte meg lenger.

Ho Bølla blei bitter. Ho slutta å gå på kattedoen. Hver dag bæsja ho inne. Selv om ho hadde vært ute hele dagen. Alltid på samme sted. Under en løs firkant i hjørnet på vegg-til-vegg-teppet. Ho Bølla flytta teppebiten, dreit, og dytta teppet på plass oppå driten når ho var ferdig. Hver dag.

Forholdet mellom oss tilspissa seg. Jeg var uheldig og tråkka ho på halen med militærstøvler ved to anledninger. Kattehylet var så skingrende og gjennomtrengende at det var som henta fra en skrekkfilm.

En gang da ho fortsatt var lita, prøvde jeg å vaske ho i oppvaskkummen. Det var katastrofalt. Ho blei syltynn og heilt stiv. Klørne var ute og ho skreik så sinnssykt. Etter dette vaska ho seg alltid sjøl.

Jeg var ikke klar over at ho Bølla var redd for mus. Jeg trodde alle katter digga å jage mus, og sendte ho ved ei anledning etter ei mus som hadde sneket seg inn i huset. Ho Bølla peip og hylte og strøk på dør.

Ho tilga meg ikke noen av disse uheldige episodene. Ho Bølla la meg for hat.

Jeg ble redd for katta mi. Det var ikke koselig å ha et kjæledyr. Ho psyka meg ut ved å stirre på en kroppsdel, for eksempel kneet mitt, fra sin posisjon under bordet. Så angreip ho, alltid med et fælt skrik. En gang lå ho flat i lufta, skrikende, før ho nappa til seg den halve kyllingen broren min var i ferd med å fortære. Jeg var ikke den ideelle katteeier, men jeg ga ho alltid nok mat.

Ho Bølla hadde utvikla seg til et udyr, og jeg følte meg ansvarlig. At jeg hadde gjort noe feil. Tatt ho for tidlig fra mora. Svikta som katteeier. Det var uansett blitt umulig å bo sammen med ho.

Dyrlegen skulle ha en formue for å gi ho den siste sprøyte. Mannlige venner av meg sto i kø med kreative forslag til gratis løsninger, for ho Bølla hadde få fans.

Jeg ga ho vekk til ei jente som er ekstremt glad i dyr og ville redde katteskinnet. Ho Bølla rømte til skogs den samme dagen. Siden har ingen sett ho. Men jeg glemmer ho aldri, og sender gode tanker i ny og ne. Jeg tror ho Bølla lever godt og spiser store farlige dyr ute i skogen.

Stor svart hund

2006-02-07T21:21:00.000+01:00

Vi hadde nylig besøk av en stor svart hund. Den så omtrent sånn her ut, bare at ho hadde langt hår. Den aktuelle hunden kom i følge med en venn av hundens eier. Fordi det var første gangen et eksemplar av denne arten stakk innom her, gjorde gjesten fra hundefamilien et visst inntrykk på meg. Dyret var vennligsinnet, selv om det var både stort og svart.

Som den ordentlige vertinna jeg er, var jeg var villig til å la den få lukte på meg. Flere ganger, både her og der. Ikke fordi jeg hadde behov for det, men fordi ho ville bli bedre kjent med meg. Siden denne hunden er en gammel, tålmodig dame som har vært ute en hel del vinternetter, og sikkert har møtt flere sånne som meg ved tidligere anledninger, håpa jeg at ho ville la det bli med litt snusing. At ho ikke ville forvente at jeg skulle sette meg ned og klø henne bak ørene for eksempel. Det var tross alt to andre menneskepersoner til stede, som tilsynelatende setter stor pris på å ha en hund å klø på.

Men fordi jeg ikke er interessert i å ha nære relasjoner med hunder, virker jeg som en magnet på dem. Til og med denne store, svarte, erfarne hunden, som ellers utstrålte en sjelden trygghet. Hun ble ikke hissig av min manglende interesse, som flere av hennes yngre og sprekere artsfrender gjerne blir.

Likevel oppsøkte hun meg stadig mer aktivt. Som om hun lette etter en forklaring på mitt manglende engasjement. "Hvorfor i alle dager vil du ikke klø meg bak ørene?" Hun så undrende, inntrengende på meg mens hun stappet snuten opp i fanget på meg og la labben på låret mitt. Jeg syntes hun var påtrengende. At hun invaderte mitt personlige rom.

"HVORFOR vil du ikke klø meg bak ørene??" HVORFOR?? HVORFOR?? Hva skal jeg si?
"Jeg vil ikke!" "Jeg synes det lukter litt ekkelt av pelsen din, fordi du nettopp har vært ute i regnet". "Jeg synes tennene dine er spisse. Jeg tror du kanskje har litt dårlig ånde".

Jeg skjønner ikke hvorfor folk frivillig bor sammen med hunder. Men jeg har forståelse for at hunder liker å bli klødd bak ørene. Sist jeg klødde en hund over lengre tid, kom jeg borti en skaumann som lå der og deiget seg. Jeg liker IKKE å ta på skaumenn. Den samme hunden oppførte seg like etterpå særdeles usømmelig, da han hoppa opp i sofaen til meg med en liten erigert rosa hundedings. Kulturforskjellene kan virke uoverkommelige.

Men på trygg avstand er de ofte fine å se på. Og hundebesøket var totalt sett vellykka. Den store svarte dama spiste 12 medbrakte pølser før ho gikk hjem. Respect. Jeg ønsker hundefamilien kun det beste.

Veldig sint dame

2006-02-01T21:05:00.000+01:00

Ei dame står foran politihuset i Bergen og brøler mange kvelder i uka. Ho har gjort det i flere år. Gjerne i flere timer. Ho roper utrolig høyt. Stemmen kan høres flere kvartaler unna, selv med vinduene lukka. Det høres ut som at ho har en ropert, men jeg har sett at ho benytter seg av en ekko-effekt. Hva ho sier, er vanskelig å oppfatte, men det er ikke tvil om at ho er utrolig rasende på noen.

Vanlig navn

2006-01-31T21:42:00.000+01:00

Æ har gjort en litt overraskende oppdagelse. Navnet mitt er ikke sjeldent, det er direkte vanlig.
Ifølge Statistisk sentralbyrå, en sannsynlig pålitelig kilde, er det er i øyeblikket 7611 kvinner i Norge som har Marte som første fornavn, og et anna navn i tillegg (f.eks. Inga). Vi er 6195 kvinner som har Marte som eneste fornavn. Fem av oss har Marte som første fornavn, og Bjørklund som etternavn. Og enten er det bare meg, eller to eller tre, som har Marte som eneste fornavn, og Bjørklund som etternavn. Interessant. Jeg har alltid syntes navnet mitt var en ganske ensom greie å bære på, men det er altså tusener av oss. Selv er jeg blant de eldste. Da Marte-navnet kom som et stjerneskudd på 70-tallet, hadde nesten ikke en eneste sjel hett noe sånt siden rundt 1880. Marte var et så ultra-hipt jentenavn i Gryllefjord i Torsken kommune på Senja høsten 1975, at folk spurte ho mamma rett ut om ho TORTE å kalle ungen for nåkka så......UVANLIG. (På tross av at det var minst to gutter i Gryllefjord som het Bing til fornavn på denne tida. Jeg tror de gikk i samme klasse på skolen også. I dag er det seks mennesker i hele landet som bærer fornavnet Bing.) Etter noen få år var det ikke lenger tabu å kalle ungene sine for Marte. På 1980- og 90-tallet ble navnet stadig hottere. Nå er Marte-navnet på nedtur igjen, men sånn er det jo med alle trender.

På jernbanestasjonen

2006-01-29T20:01:00.000+01:00

Jeg var på jernbanestasjonen i går. Jeg satt på en benk og drakk kaffe og venta på min kjære Sivelin som kom med Oslo-toget klokka åtte minutter på tre. En eldre herre kom spaserende. Han satte seg ved siden av meg på benken, og lurte på hvor jeg skulle. Jeg sa som sant var, at jeg ikke skulle reise noe sted, men at jeg derimot venta på ei god venninne som kom med toget. Min nye venn skulle heller ikke med toget. Han likte å sitte der på jernbanestasjonen og se på folk. Føle på den hektiske stemninga. Kjenne toglukta. Prate litt. Omtrent som meg sjøl. I løpet av de neste minuttene fikk jeg en god del informasjon om den eldre herremannen. Han var fra Bergen, men hadde en noe avslepa dialekt. Inspirert av språket de fører i Romsdal, antar jeg. Ikke helt lett å slå fast, siden han stamma en god del. Under krigen befant han seg på fire bondegårder i Romsdal, området der hans far vokste opp. Det var mye bedre å være der enn i Bergen i akkurat denne perioden. Det er vakkert i Romsdal. Denne siste jula reiste mannen til Bodø med Hurtigruta - for great mountain and fjord experiences - for så å ta toget sørover igjen. - Reiste du alene? Spurte jeg. - Det var ganske mange andre på den båten, svarte mannen og lo godt. Da lo jeg også. - Det var ikke nok mat på Hurtigruta, sa han. - Neivel? Sa jeg. - Hadde de ikke nok mat? Og så lo han igjen, for han tulla jo bare med meg. På julaften var det fem forskjellige hovedretter til middag. De jobber hardt, de ansatte på Hurtigruta. Men det er noen passasjerer som forventer å bli servert umiddelbart, uten å tenke på at det er mange som skal ha mat. Vi er enige om at denne folkegruppa bør skjerpe seg. Maten på skipet er direkte deilig. Men det visste jeg fra før. Den eldre herremannen har vært både i Wales og i Tromsø og på ei heil rekke andre steder de siste årene. Han er spesielt glad i katedraler (han har naturligvis sett Ishavskatedralen fra innsiden), og når han selv ikke skal noe sted, liker han å være på jernbanestasjonen. Det er et fint sted å sitte og drømme seg litt vekk.

Ønskereprise

2006-01-28T17:49:00.000+01:00

Da sex-sjokket fra høsten 1994 er for komisk til å glemmes, kjører jeg en ønskereprise for de av mine lesere som ikke har sett den fabelaktige medieomtalen som ble meg til gode da jeg kjørte opp. Biltilsynet-dama ga meg et spørreskjema som jeg, i lykkerus, villig besvarte. De ville finne ut om det er en sammenheng mellom folk som tar sjanser i trafikken og ellers i livet. Derfor måtte vi svare på f.eks. om vi hadde vært på fest der noen var fulle, om vi hadde satt utfor en bratt bakke på ski og hvor mange tilfeldige sex-partnere vi hadde hatt.
Den dagen jeg var den store nyhetssaken i Midt-Troms, ringte en journalist fra P4 og vekka meg tidlig om morran, og intervjua meg på direkten. Han prøvde å få meg til å svare på hvor mange tilfeldige sex-partnere jeg hadde hatt, og ville tydeligvis ta meg på senga. Men jeg klarte å vri meg unna de ubehagelige spørsmålene. Seinere på dagen ringte NRK Troms, men de var ikke like onde. Til gjengjeld sendte de intervjuet hver time hele dagen.
Jeg har kommet over den verste skammen, men jeg kan forsikre dere om at dette var ufattelig flaut i flere år. Det er ikke så mange av Salangens innbyggere som får en hel side i landets største avis, og denslags legges merke til. Jeg kan forøvrig opplyse om at mens Polarprinsessas sex-sjokk fylte side 13 i Verdens Gang den aktuelle dagen, pryda Prinsesse Diana (som fortsatt var i live) side 12.

(PS: Det er ikke sant at jeg fikk sjokk. Jeg var heller ikke sint eller spesielt krenka, og jeg angra ikke bittert. Jeg var utrolig lykkelig for å ha bestått oppkjøringa. Saken havna i mediene fordi jeg jobba i TF og fortalte min journalistkollega om de rare spørsmålene mens vi spiste lunsj. Vi pleide å spise noe som het Trippel, fra det lokale gatekjøkkenet der jeg jobba før jeg begynte i avisen. Det var 70-grams burger, liten chips og brus for 49 kroner. En dyr vane, siden jeg tjente 3000 kr i måneden på denne tida, og hadde bil med lekk bensintank. Min kollega "tente på saken" som det heter på journalistspråket, og dere ser hvordan det kan gå når journalister får tenning.)

Fint bilde

2006-01-28T16:47:00.000+01:00

I dag har jeg gjennomført et overskuddsprosjekt: Ramme inn et bilde som jeg er så glad i. Altså, gå ut og finne ei ramme som ikke koster tusen millioner kroner, kjøpe den og bære den hjem.

Bildet heter "Bære Vatn" og er laga av en kunstner som heter Alvin Jensvold.
Under bildet står det: "Vær tilfreds! Dere har alt å leve av, alt å leve for, alt å tro på, dere fødes og frembringer, dere er de nødvendige på jorden. " (Markens Grøde, 1917).

Mystisk MMS

2006-01-27T17:55:00.000+01:00

For få minutt siden tikka denne mystiske MMS inn på telefonen min. Fra vår gode venninne Lynet. I øyeblikket befinn ho sæ i hovedstaden, i forbindelse med Spellemannprisen. Ho kan fortelle at denne plakaten no heng over hele Oslo, blant anna på Mono.

Vel, vel. Det æ veit er at ho Linn har en anonym, noe tvilsom (av førstnevnte grunn) bekjent, som ho såvidt ho veit bare har møtt på internett, som kaller seg Kanon River. Ting kan tyde på at vedkommende har havna i et uføre. Nevnte kanon hevda nylig at han var kidnappa av en gjeng blinde, svenske fribrytere.

Ho Linn opplyse videre om at "vi" (kanskje ho og Uroen, som også opphold sæ i Oslo, av samme grunn som ho Linn) har oppretta mailadressen desperatelyseekingkanonen@hotmail.com. Informasjonen e herved videreformidla. No veit du kor du skal ta kontakt dersom du skulle sitte med en brikke i puslespillet.

Mitt eneste spor er dette. Kan det være snakk om tilfeldigheter?

Utruli upraktisk pris

2006-01-27T17:32:00.000+01:00

Æ føle et behov for å gi mine trofaste lesera, som måtte få bruk for den, følgende informasjon: Det koste ikkje 50 krone på Sentralbadet lenger. No har æ forresten bodd så lenge i Bergen at æ har slutta å forveksle ordet "Sentralbadet" med ordet "Polarbadet". Det gjorde æ veldig, veldig lenge.

Uansett: Det har blitt mye å tenke på.. I tillegg til badedrakt, handduk, svømmebrilla, toalettsaker og ekstra undertøy. Og en tikroning til skapet.

For et par daga siden utspant følgende dialog sæ:
Dama i skranken: Femtién.
Æ (Med femtilappen i handa): FemtiÉN??
Dama (med uvanlig kort lunte): JA!!!! FEM-TI-ÉN!!!
Æ: Okei......... (Skjønte raskt at æ ikkje e den første som har stilt mæ undranes til denne forsiktige, UTRULI upraktiske prisøkninga, og at vedkommende billettdame sannsynligvis ikkje hadde bestemt dette, leite leite etter et kronestykke.)

No veit dokker det. Hold énkroningen klar. Eller ta med VISA-kort, naturligvis.

Iiiiiiiiiiiiiik!

2006-01-24T21:38:00.000+01:00

Ho Di fra Australia male abstrakte blomster med puppan sine ... Maleria som dette. Forslag til fleire alternative bruksområda for en pupp?

Jeg klippa neglene hennes

2006-01-24T21:21:00.000+01:00

Etter et intenst påtrykk fra flere av mine faste lesere, skal jeg berette om da jeg klippa neglene på kona til intervjuobjektet mitt. Jeg befant meg altså i stua til et eldre ektepar. Fordi mannen skulle fortelle en historie til Troms Folkeblads utsendte medarbeider, altså meg.
Jeg husker ikke hva saken handa om. Jeg husker bare hva kona hans hadde på hjertet. Ho satt i en stol halvveis med ryggen til, og da ho oppdaga meg ropte ho: - Kan du klippe neglene mine?
Mannen hennes ble utrolig flau og prøvde kjempefort og hektisk å få den eldre kvinna til å forstå at den unge dama med blokka ikke var ansatt i helsevesenet. - Hæ??
Jeg skjønner at ho ble forvirra. Jeg så jo ikke akkurat ut som noen journalist. Ikke flass på skuldrene og ingen skinnvest. Dessuten hadde ho nedsatt hørsel. Og en slags leddsykdom, så ho ikkje kunne åpne handa, men satt og klemte på en klut.
Jeg reiste meg og sa at selvfølgelig skal jeg klippe neglene dine, og så gjorde jeg det, på alle ti, og så ferdig med det og tilbake til intervjuet med en tydelig letta ektemann.
Det jeg synes er det rareste med denne historien, er reaksjonen da jeg fortalte hva som hadde skjedd til ei venninne som jobba på et sykehjem. Ho syntes det var EKKELT å klippe andres negler, ÆSJ sa ho. KA? Sa jeg, tørker ikke du romper og alt mulig? Jojo, sa ho, det er jo heilt OK, men NEGLA! FISJ. Sa ho.

Systematisk faenskap

2006-01-24T20:18:00.000+01:00

"Journalister hallusinerer når de innbiller seg at de egentlig vil så vel. Det vil de slett ikke. De er faenskap satt i system." (Fritt etter Simon Jenkins)

Da jeg møtte en kjendis

2006-01-24T16:16:00.000+01:00

Det var utrolig pinlig, da fotografen dytta meg bort til Kaptein Sabeltann og insisterte på å ta bilde. Helt grensesprengende flaut.

Fabelaktig gjeng

2006-01-24T16:12:00.000+01:00

Da flere av mine faste lesere gjentatte ganger har etterlyst et bilde av mine kolleger, velger jeg å etterkomme det brennende ønsket. Dette er Puls-avdelinga i BA. Hver dag jobber jeg sammen med disse herlige folkene. Sjefen var dessverre ikke til stede da bildet ble tatt av fotosjef Arne Ristesund.

Storm på Østlandet

2006-01-24T15:57:00.000+01:00

Både farlig og lite tillitsvekkende

2006-01-24T13:55:00.000+01:00

Ikke bare tilhører jeg en yrkesgruppe som ytterst få har tillit til. Undersøkelser viser at det bare er bruktbilselgere som har mindre tillit blant folk flest enn journalistene. I tillegg er journalistyrket svært farlig. NTB melder at rekordmange journalister døde på jobb i fjor. Ifølge tall fra The International Federation of Journalists døde 150 journalister mens de var på jobb i 2005. 89 ble drept av politiske ekstremister, halvmilitære grupper og kriminelle. 61 mistet livet i ulykker, 48 av dem i en flyulykke i Iran og tre i jordskjelvet i Sør-Asia. Det farligste landet for journalister å arbeide i er ikke overraskende krigsherjede Irak, der 35 journalister ble drept i fjor. På andreplass kommer Filippinene der ti journalister mistet livet.

- En gjennomsnittlig journalist varer bare til han er rundt 50, sa mannen som lærte meg opp i Troms Folkeblad på slutten av 90-tallet. - Å? Sa jeg. - Blir dere pensjonister så tidlig? Lokaljournalisten knegget fornøyd av min uskyldige naivitet. - Nei, da DØR de, sa han og lo den karakteristiske latteren som så ofte er å høre i en avisredaksjon, tett forbundet med en helt nødvendig, kullsvart form for humor.

En rystende Kampf mit Eisbären

2006-01-23T18:15:00.000+01:00

Legg merke til at han ene isbjørnjegeren har mista hatten sin. Den ligger på et isflak.

På Ølhallen

2006-01-23T18:11:00.000+01:00

Jeg er utrolig fascinert av isbjørn. Selv om jeg har vært på Svalbard, har jeg i motsetning til søstra mi (bildet), aldri sett et levende eksemplar. Det jeg derimot veit, er at de er de har bein i penisen, at de ser på mennesker som mat, og at folk som spises pga egen uforsiktighet, i Longyearbyen gjerne omtales som "bamsemoms".

Helgerapport

2006-01-23T17:27:00.000+01:00

Fredag: Kurt Nilsen fikk en sønn. Jeg delte seng med en forkjøla 2 1/2-åring. Lørdag: Jeg intervjuer Madrugada-Sivert og slår fast at han er like sympatisk som jeg antok. Vi diskuterer blant anna menyen på gatekjøkkenet i Bjerkvik og slår fast at den sagnomsuste Bjerkvikingen (en hamburger) er oppskrytt. Etterpå er jeg på fest med en like sympatisk én-armet amerikansk kung fu-stjerne. I går: Det skjedde ikke stort, sammenligna med de to foregående dagene. Leste ferdig Tore Renbergs "Mannen som elsket Yngve" Det blir ikke pinligere enn dette. Og da tenker jeg ikke på Renbergs håndtverk, men på handlinga i boka. Hvis du liker å rødme på andres vegne, er dette en fest. Hvor galt kan det gå? Det kan gå FORFERDELIG galt.... Jeg synes Tore Renberg er flink til å fortelle historier. "Kompani Orheim" er også å anbefale. Kanskje spesielt dersom du har et forhold til Stavanger, en by jeg så langt aldri har satt mine bein i. Jeg tenkte at det hadde vært ekstra artig (men altså slett ikke nødvendig) å lese de to nevnte romanene dersom jeg var lokalkjent. Hører dere Stavangerdamer! Ragnhild! Sivelin! Vanja! Kom på banen! Over til i dag: Jeg har fri. Jeg skrubba dusjkabinettet til jeg fikk vondt i armene. Nå skal jeg ut i regnet.

En selvutslettende britisk buss

2006-01-23T17:24:00.000+01:00

Carter Road

2006-01-23T16:55:00.000+01:00

Den tenksomme vraslosken befinner seg altså i Wolverhampton, i denne småskumle Carter Road der gangsterne sitter og skumler i bilene, gjengene skuler på uskyldige forbipasserende og britisk politi helst unngår å patruljere for ofte. Men bak den hvite døra er det koselig og relativt trygt. På baksida er det en bakgård som min kjære bror omtaler som hage. Ikke langt unna ligger Lokalpuben, der de liker å spille musikkvideoer fra 80-tallet i fullt alvor.