Polarprinsessas rike

Jeg var på jernbanestasjonen i går. Jeg satt på en benk og drakk kaffe og venta på min kjære Sivelin som kom med Oslo-toget klokka åtte minutter på tre. En eldre herre kom spaserende. Han satte seg ved siden av meg på benken, og lurte på hvor jeg skulle. Jeg sa som sant var, at jeg ikke skulle reise noe sted, men at jeg derimot venta på ei god venninne som kom med toget. Min nye venn skulle heller ikke med toget. Han likte å sitte der på jernbanestasjonen og se på folk. Føle på den hektiske stemninga. Kjenne toglukta. Prate litt. Omtrent som meg sjøl. I løpet av de neste minuttene fikk jeg en god del informasjon om den eldre herremannen. Han var fra Bergen, men hadde en noe avslepa dialekt. Inspirert av språket de fører i Romsdal, antar jeg. Ikke helt lett å slå fast, siden han stamma en god del. Under krigen befant han seg på fire bondegårder i Romsdal, området der hans far vokste opp. Det var mye bedre å være der enn i Bergen i akkurat denne perioden. Det er vakkert i Romsdal. Denne siste jula reiste mannen til Bodø med Hurtigruta - for great mountain and fjord experiences - for så å ta toget sørover igjen. - Reiste du alene? Spurte jeg. - Det var ganske mange andre på den båten, svarte mannen og lo godt. Da lo jeg også. - Det var ikke nok mat på Hurtigruta, sa han. - Neivel? Sa jeg. - Hadde de ikke nok mat? Og så lo han igjen, for han tulla jo bare med meg. På julaften var det fem forskjellige hovedretter til middag. De jobber hardt, de ansatte på Hurtigruta. Men det er noen passasjerer som forventer å bli servert umiddelbart, uten å tenke på at det er mange som skal ha mat. Vi er enige om at denne folkegruppa bør skjerpe seg. Maten på skipet er direkte deilig. Men det visste jeg fra før. Den eldre herremannen har vært både i Wales og i Tromsø og på ei heil rekke andre steder de siste årene. Han er spesielt glad i katedraler (han har naturligvis sett Ishavskatedralen fra innsiden), og når han selv ikke skal noe sted, liker han å være på jernbanestasjonen. Det er et fint sted å sitte og drømme seg litt vekk.